Nattevakt og fulltidsjobb på tross av epilepsi

Da jeg avsluttet mitt forrige innlegg var jeg nettopp ferdig med sykepleierutdanningen og hadde begynt i en 100% stilling som sykepleier på et sykehjem. Det å være sykepleier på sykehjem innebærer mye ansvar og jeg var ofte alene med ansvaret for hele sykehjemmet. I starten var dette en hektisk og skremmende tilværelse. Jeg var stresset og redd for at det skulle gå utover epilepsien. Enkelte dager kunne jeg gå hele vakten uten mat og de dagene følte jeg meg sliten, svimmel og jeg sov dårlig om nettene. Jeg var redd for at jeg skulle få et nytt anfall. Da fikk jeg selv erfare hvor viktig det er med mat og nok søvn. Men det kom ingen anfall og etterhvert følte jeg at jeg mestret arbeidshverdagen og følte at jeg hadde god kontroll. I begynnelsen holdt jeg sykdommen for meg selv fordi jeg ikke ville at dette skulle definere meg som person og at de rundt meg kun så meg som sykepleieren med epilepsi og ikke sykepleier Ida. Men da det var gått noen måneder følte jeg meg klar for å fortelle det til mine kollegaer og de reagerte positivt. Og jeg følte ikke at dette endret arbeidshverdagen min på noen som helst måte. Jeg fikk mange gode kollegaer, god kontakt med pasientene, men etter nesten et år følte jeg meg klar for nye utfordringer og sykehus var neste stopp.

Jeg startet som sykepleier på avdelingen ortopedisk infeksjon på Haukeland sykehus. Denne jobben inkluderte også nattevakten. Noe som var helt nytt for meg. Siden jeg har hatt epilepsi lenge har jeg vært vant til å legge meg til faste tider, men nå som nattevakt stod på programmet endret dette seg. Døgnrytmen min ble snudd helt på hodet og det stresset og redselen for å få anfall var nå kommet tilbake. Jeg har alltid tatt medisinene mine halv elleve morgen og kveld, men nå som jeg jobbet natt var det vanskelig å holde mine faste tider. Den ene dosen måtte jeg ta på jobb og ofte var det så travelt at dette kunne bli forskjøvet noen timer. Om morgenen etter nattevakt la jeg meg til å sove, men må alltid sette vekkerklokken på halv elleve. Den dype søvnen blir avbrutt  og selv om jeg tok medisinene mine som jeg skulle, var jeg bekymret for hva denne endringen i døgnrytmen ville gjøre med epilepsien min. Etterhvert som tiden gikk viste det seg at disse bekymringene var ubegrunnet  så lenge jeg tok medisinene mine til riktig tidspunkt og nok søvn uavhengig av tidspunkt på døgnet. Her jobber jeg fortsatt og hverdagen er fortsatt stressende, meg jeg greier å takle de nye utfordringene uten at det går utover sykdommen min.

Pasienten på avdelingen min har mange sykdommer og noen få har epilepsi. I møte med pasientene føler jeg at sykdommen min hjelper meg til å kunne sette meg bedre inn i deres situasjon, om de har epilepsi eller ikke. Det å være pasient på sykehus kan være en skremmende opplevelse, noe som jeg selv har fått erfare de gangene jeg har vært lagt inn etter anfall. Mine erfaringer som pasient bruker jeg aktivt i jobben min og jeg prøver alltid å behandle pasientene på samme måte som helsepersonell har behandlet meg.

I tillegg til min jobb som sykepleier har jeg også fått gleden av å være sykepleier på epilepsileir. Her gikk turen til Sjusjøen hvor jeg hadde det medisinske ansvaret sammen med en annen sykepleier for ungdommer med epilepsi.  Her var vi en god gjeng som hadde det mye gøy sammen. Det var lagt opp til mange varierte aktiviteter som passet for alle som var med. Ute hadde vi mange aktiviteter, noen dro til skibakken for å stå på ski og snowboard, noen bygde snøhuler og etterpå koste vi oss alle med grilling i snøen. Når kvelden kom var vi inne i varmen der vi blant annet spilte spill og så på film. Det var tydelig at ungdommene satt pris på tiden de tilbrakte sammen. Det er ikke alltid lett å vokse opp med epilepsi, noe jeg selv har erfart. Og denne tiden ga dem en mulighet til å få et avbrekk fra hverdagens mas, slappe av og møte nye og gamle venner.

Dette var givende og spennende og noe jeg absolutt vil anbefale andre sykepleiere. Jeg fikk utfordret meg både på det personlige og det faglige. Det å være sykepleier på leir ga meg mye glede. Jeg følte at jeg bidro til at ungdommene kunne føle seg trygge og at de ble godt tatt vare på hvis noe skulle skje. Samtidig ble oss kjent med mange flotte ungdommer som lærte og fortalte meg om hvordan det var å vokse opp med andre typer epilepsi enn det jeg har.

Selv om jeg nå er i en jobb jeg trives godt med, tenker jeg mye på framtiden og hvor den vil være. Samboeren min er snart ferdig utdannet som lege og skal søke på stilling som turnuslege, så hvor vi havner i landet blir spennende å se. Fordelen med yrket mitt er at det alltid vil være behov for sykepleiere uansett hvor i landet man er.

Å være sykepleier og ha epilepsi kan være utfordrerne til tider, men jeg angrer ikke på valget mitt. Til alle dere der ute som vurderer å starte med høyere utdanning, vil jeg gjerne si dette: epilepsien trenger ikke å være et hinder så lenge man passer på seg selv, har gode rutiner og har troen på deg selv.