Trakk gullkortet og fikk livet tilbake!

18 måneder! Forrige innlegg var bare starten på min reise sammen med Røysumtunet. Jeg kom inn som 20-åring og dro hjem to dager før jeg fylte 22 år.

Forskjellsbehandling er rett behandling
Røysumtunet er en plass som tydeliggjør at det å drive forskjellsbehandling er rett behandling. Vi kan ikke bli behandlet likt. Vi alle er ulike individer med ulike historier og bakgrunn. At mitt opphold ble av denne lengden, var en nødvendighet for veien videre. Selvfølgelig ønsker ingen å bo på institusjon over en så lang periode, men slik ble det.

Det som er viktig å få frem er at jeg kom til Røysumtunet med fordommer fra folk rundt meg om at PNES-diagnosen var noe jeg simulerte for å få oppmerksomhet, og at dette gjorde jeg for å skade meg selv.

Kjente og ukjente trodde det var frivillig å ligge i kramper på gulvet. Siden ingen andre rundt meg forsto diagnosen, kjente jeg på en stor skam. Jeg følte at de ikke trodde på meg eller diagnosen, derfor ble det vanskelig å bruke ordet PNES. Jeg snakket kun om anfallene mine, men klarte alltid å snakke meg vekk, slik at jeg slapp å forklare PNES og hva det var en forkortelse for. Jeg satt også med en tanke om at «jeg har bare PNES, så det er ikke noe å tenke på». Under oppholdet lærte jeg at det finnes ingen ting rundt PNES som er skamfullt og det er ikke «bare» å ha PNES. Det er en like stor påkjenning på kroppen som andre typer diagnoser. Det er ikke noe jeg tar enkelt på i hverdagen.

Tanken om at det var lov å ha anfall, var for meg ukjent
På Røysumtunet snakker de om diagnosen på en måte som gjorde at jeg ble mer nysgjerrig på den, og den tanken var for meg ukjent. Der var det lov å ha anfall, og dette brukte jeg lang tid på å forstå. De tror på PNES-diagnosen og vet virkelig hva de snakker om. De gjør ikke et stort nummer ut av det. De står der med en hånd å holde i og en varm klem når du kommer til deg selv igjen etter et anfall. De er mennesker med følelser, ikke bare en tittel. De gråter med deg, ler, feirer seire og tar kampene sammen med deg.

Aldri fikk jeg en følelse av at de hadde gitt meg opp. Jeg følte meg hele tiden ønsket. Det er kanskje litt skummelt at det kan bli en så sterk relasjon mellom en pasient og ansatte, men samtidig er det naturlig når du er der over en så lang periode. Det ble familien min. Klemmer, fjas og lange samtaler om alt og ingenting. Røysumtunet var mitt hjem i 18 måneder. Jeg hadde to uker permisjon i løpet av disse månedene.

Oppholdet var mitt vendepunkt for å få livet tilbake
Oppholdet på Røysumtunet var vendepunktet i min historie. Det teamet rundt meg gjorde en formidabel jobb. De har vist at selv jeg har lov til å ta plass og utfolde meg i denne verden slik jeg er. Med de på laget turte jeg å ta sjanser, utfordre meg både psykisk og fysisk.

De har en evne til å skape en følelse hos meg som pasient som gir lyst til å kjempe og en tro på at dette kan og skal gå bra. Jeg fikk livet tilbake. Et liv med håp og fremtidsmuligheter. En sjanse til å gripe fatt i hverdagens muligheter og eventyr.

Røysumtunet vil for evig være mitt gullkort. Takket være de kan jeg igjen leve! Jeg gikk imot min psykolog og kjempet for dette oppholdet. Og gjett hva, jeg vant. Det var verdt å kjempe, men dessverre er det synd at du må være frisk for å være syk.

Nå var spenningsmomentet hva ville skje videre? Jeg kunne ikke bli boende på institusjon for alltid. Men jeg visste ikke hva mulighetene var, eller om det var noen mulighet i det hele tatt?

Vil du vite mer om PNES? Se vår informasjonsbrosjyre om PNES i nettbutikken.