Tankevirus og anfall på hjemmekontor

Som mange andre har jeg de siste ukene hatt hjemmekontor. Jeg har tørket støv av gamle møbler på loftstua og sitter mellom pynteting fra åttende klasse og hjemmesydde puter. Men det finnes noe annet på loftstua også. Nye anfall og virus. Det er ikke koronaviruset som har funnet veien til loftstua mi. Det er tankevirus, et populærvitenskapelig begrep funnet opp av psykolog Hanne Brorson. Tankevirus angriper ikke kroppen, men måten vi tenker på.

Å redde et skip på ustø kurs
Jobben min er for tiden, som mange andre arbeidsplasser, et synkende skip vi prøver å redde. I mitt tilfelle AS Norge (jeg jobber i NAV). For å bidra til å ro AS Norge i land har jeg fått tildelt helt nye arbeidsoppgaver. Disse oppgavene er jeg ikke god på, og jeg synes heller ikke de er spesielt interessante. Det er i alle fall det tankeviruset forteller meg. Derfor har også anfallene funnet veien til loftstua. For meg og min epilepsi er mestring viktig, og nå opplever vi ikke mestring. Vi liker ikke å være ny i en jobb, for vi vil være en ressursperson, ikke en som må prøve seg frem. Å redde et skip på ustø kurs er ikke noe vi trives med. Anfallene og tankevirusene, derimot, trives veldig godt med dette.

Vil ikke kontakte nevrologen
Da koronaviruset for alvor kom til Norge, hadde jeg akkurat begynt på en ny medisin. Det har ikke gått så bra, men jeg har ikke turt å kontakte nevrologen min. Jeg ser henne for meg iført verneutstyr løpende mellom pasienter på respirator, og vil derfor selvsagt ikke forstyrre henne med noe så uviktig som meg og mine medisiner. I skrivende stund er fem pasienter innlagt med koronaviruset på sykehuset i Stavanger. Det er nok ikke nevrologer de setter til å behandle disse fem pasientene, men forestillingen min av det omfattende verneutstyret på denne lille kvinnen vinner diskusjonen. Ikke tør jeg å gå til fastlegen for å ta blodprøve heller, for da blir jeg sikkert smittet. Det er bedre å holde seg her på loftstua med tankevirusene og anfallene.

En ekstra pakke medisiner
Jeg kjøpte hverken hermetikk eller dopapir da Norge stengte. Men når avisene begynte å true med medisinmangel, da kjente jeg at halsen snurte seg sammen. Det MÅ ikke skje. Jeg så for meg at jeg kom til å bli liggende i kramper i senga i ukesvis. Jeg gikk til apoteket og kjøpte to pakker, én mer enn vanlig. Da apotekteknikeren sa at det var rasjonering på medisinen ble jeg litt redd, men også glad. Glad for at vi har et system rundt oss som sørger for orden når det er tankevirus i hodene til oss som er avhengige av medisiner.

Alt i alt har ikke jeg det så verst med epilepsi i denne tiden. Noe er det, når jeg får spørsmålet og begynner å lete. Jeg tenker derimot på de som har store funksjonshemninger og som er helt avhengige av hjelp fra det offentlige, men som nå har mistet det tilbudet for en uavgrenset periode. Jeg tenker på de som er lungesyke eller har andre underliggende sykdommer som gjør at koronaviruset kan være veldig farlig. Og jeg tenker på de som har mistet jobben og som kan komme til å streve økonomisk og psykisk i lang tid fremover. For dem skal jeg klare å sitte på loftstua med tankevirus og anfall i lang tid og gjøre arbeidsoppgaver jeg ikke kan.