Sykehusbursdag, vagusstimulering og koronatida

Tenk dere et lite 17. mai-tog en stille solfylt lørdag ettermiddag i april.
Det er ikke mange som er møtt opp til tog, knapt fem personer
God avstand mellom alle, det er tross alt koronatid

Bak gjerdene, trygt på en lekeplass hun kjenner godt etter åtte års lek
Der nye bekjentskaper har funnet sted utallige ganger, venter et spent bursdagsbarn

Ingen liker bursdag på sykehus
Ingen liker bursdag i koronatid

23 medisiner
23 medisiner er det blitt ... 23 av 25 mulige ...
Er ikke så mye mer å prøve nå ... kanskje like greit ... 23 medisiner ... utallige bivirkninger …
Men å operere inn noe i en så liten kropp ...

Skulle ønske du slapp alle påkjenningene, lille venn ... skulle heller tatt det selv ...
Her er vi da … tolv år etter at du kom til denne verden ...
Nesten tre vanlige år fikk vi før epilepsispøkelset kom og tok hverdagen vår ...

Å velge for andre
Vagusstimulator – er det verdt det? Vil det funke?
Ingen vet det ...
Ingen har svar på noe når det blir så komplisert ... for sånn er livet noen ganger
Man kan rope og skrike etter svar ... filleriste sykehus og leger ...
Men noen ganger må man bare innse at vi ikke har funnet svaret på alt ...
Og noen ganger er det faktisk lettere å vinne i Lotto, enn å finne svaret ...

For din skyld tar vi dette valget og krysser fingrene for at en vagusstimulator, om ikke helbreder, så hvert fall reduserer ... så livet kan bli bedre for deg ...
Den finnes jo ikke farlig, er som en pacemaker ...
Jeg skulle ønske det var du som fikk ta valget ...
Men de hissige anfallene gir oss ikke tid ...

Bursdagsselskap
Kommer de ikke snart?
Hun åpner porten og griper hånden min.
Kjennes fortsatt som at hun er en liten jente, selv om tenårene er rett rundt hjørnet
Kom, la oss se om de er på vei
Mot oss kommer det lille 17. mai-toget

Det kjennes så fredelig og i grunn vakkert her den lille familien treffes
Omgitt av blomstrende kirsebærtrær, på en grønn plen i gnistrende vårsol
Nesten nasjonalromantisk
Hun slipper hånda mi og løper lekende bort til broren sin
De kan klemme
Hun holder en nesten andektig avstand til farmor og bestefar
men kjærligheten i lufta kan man kjenne

For en liten stund er operasjonssår og anfall glemt

På en lekeplass pyntet med vimpler og ballonger feires en 12-årsdag
Med presanger, kake, is og to meters avstand.

Skrevet av Benthe Lill Krigerød