Skal jeg virkelig inn bak lukkede dører?

(I det forrige blogginnlegget mitt fortalte jeg om siste og avsluttende eksamen på videregående. Jeg var så klar for å bli ferdig så jeg endelig kunne legge fokus på å ta vare på meg selv. Jeg husker egentlig ikke så mye av eksamen, for anfallet mitt var allerede i gang før jeg begynte min muntlige høring. Idet jeg våkner sitter tre ansatte fra skolen over meg, da de hadde fått beskjed om å holde meg nede til ambulansen var på plass, fordi de fryktet at jeg var utilregnelig. De hadde ikke blitt informert om at jeg hadde PNES. Stresset og redd kjørte kroppen på med serieanfall. Jeg fikk morfin og stesolid, og ble puttet i en ambulanse.)

Jeg følte meg liten fra før, men nå følte jeg meg enda mindre. Ambulansen stoppet utenfor psykiatrisk avdelingen, de åpnet dørene på ambulansen og tok båren ut. Helt hjelpeløs og fratatt all makt festet jeg blikket på hånden til hun ene ambulansedamen, og tok tak i den. Jeg trengte ikke å si noe, frykten i øynene mine sa alt: «Skal jeg virkelig inn her?»

Fire timer var gått fra vi dro fra skolens område. Vi hadde hatt et stopp innom fastlegen før vi kjørte inn mot psykiatrisk. Mamma hadde møtt oss utenfor fastlegekontoret, men siden jeg ble sett på som utilregnelig, fikk vi ikke møte hverandre. Sårbarheten gjorde at jeg allerede på bare disse fire timene hadde blitt veldig knyttet til damen fra ambulansen. Hva hun het, visste jeg ikke, og at jeg kom til å se henne igjen visste jeg innerst inne at var lite sannsynlig, men tryggheten klarte hun å skape.

Jeg skulle virkelig inn. Bak lukkede dører, med luftegårder og polstret vindu. Helt hvite sterile vegger, og skumgummi som var brukt som beskyttelse rundt skarpe kanter inne på rommet jeg fikk tildelt. Hvorfor tvang ble sett på som et alternativ fra fastlegen skulle jeg ønske jeg forsto. Jeg har ingen svar på hvorfor det ble slik, men av erfaringer kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at han ikke visste hvor han skulle plassere meg grunnet uvitenhet og lite kjennskap til PNES. Selv hadde jeg ikke sett, snakket med eller informert fastlegen etter at jeg fikk diagnosen. Så hvor mye han visste er et spørsmål som gnager i meg. Derfor ble nok tvang min boplass de neste dagene.

Feil plass i forhold til sykdomshistorikken
Jeg forsto raskt at her passet jeg ikke inn. Jeg visste at jeg ikke var utilregnelig, men grunnet uvitenheten til helsepersonellet ble jeg plassert på en plass hvor de kunne kontrollere meg og hvor de hadde makten. Aldri hadde jeg hatt et større ønske om at helsepersonell skulle forstå hva PNES var, forstå hvordan diagnose jeg hadde fått og forstå at tvang ikke gjorde meg friskere. Tvert imot ble jeg trolig dårligere, og kroppen kjørte på med anfall i det uendelige. Jeg hadde aldri følt meg så liten og aldri hadde jeg følt meg så lite forstått.

Det er veldig forskjell på å bli passet på, og å bli overvåket og håndtert med makt. De gikk igjennom hele sekken min og alt jeg hadde med meg. Jeg fikk en følelse av å bli ransaket. Alle eiendelene mine ble låst inn i et skap på rommet mitt. Mine egne eiendeler fikk jeg ikke engang ha rundt meg. Strømmen på telefonen begynte å minke. Jeg fikk lade telefonen, men da med tilsyn. Jeg prøvde å si «Kjære deg, jeg kom med ambulanse fra skolen og er plassert på helt feil plass i forhold til sykdomshistorikken min». Responsen var at jeg var vurdert til å være der og derfor ble jeg behandlet som alle andre. Jeg forsto jo det egentlig, men nok en gang var det en bekreftelse for meg på at de ikke forsto meg og min situasjon. Det eneste jeg hadde trengt var trygghet, men deres utrygghet gjorde meg enda mer utilpass og skamfull over å ha en usynlig og «ukjent» diagnose.

Tiden tikket av sted, men det føltes som om den sto stille. Jeg var fratatt min fysiske kontakt med mamma og pappa. Jeg måtte ha skiftetøy, men mamma måtte levere en bag utenfor som jeg fikk overrakt fra personalet. Nok en gang tømte de baggen for å ha kontroll på hva som var oppi. Jeg måtte bli vurdert av en lege neste morgen før mamma og pappa fikk komme på visitt. Hele natten igjennom lå jeg kun med tankekjør, tårer og uro i kroppen. Hvordan skulle jeg ordlegge meg under samtalen med legen for å få frem at jeg ikke var utilregnelig?

En uke med mareritt
Første dagen og natten av oppholdet er som om det ble opplevd for noen dager siden. Resten er fortrengt og visket ut som om det aldri skjedde. Minnene er mistet. Eller det kan ikke kalles et minne når marerittene er det eneste som kommer opp når en slik traumatisk opplevelse i livet skal formuleres i et dokument som skal leses av kjente og ukjente.

En uke på tvang, og endelig skulle jeg reise hjem. Tenk at jeg måtte bo en uke bak lukkede dører. Det høres kanskje ikke mye ut, men når du føler du er innelåst av ukjent og feil grunn føles en uke som en evighet. Jeg fikk ingen direkte beklagelse på at jeg hadde blitt behandlet på denne måten, men litt imellom linjene kunne jeg lese at de også nå forsto at her passet jeg ikke inn.

I løpet av innleggelsen fikk jeg tre samtaler med psykolog, og resten av tiden måtte jeg bare avvente hvordan de skulle hjelpe meg videre. Det ble ingen fortgang i behandlingen min selv om jeg hadde vært innlagt på tvang. Veien til rett behandling for meg var fryktelig humpete. Men én god ting kom det ut av oppholdet på tvangen. Nå var jeg i hvert fall søkt inn til Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) som jeg forsto at hadde kunnskap og forståelse om diagnosen PNES.

Dere leste riktig. Først nå ble jeg søkt inn til SSE. Jeg fikk diagnosen av en nevrolog på A-hus i slutten av mai 2017, innleggelsen på tvangen fant sted i juni 2017 så jeg hadde hverken rukket å kommunisere med fastlegen eller vært på SSE. Forhåpentligvis hadde ikke tvangen vært et kapittel i min bok hvis SSE hadde kommet inn i bildet tidligere. Nå hadde det vært så mye dystert og ikke minst tunge opplevelser med helsevesenet at nå var jeg klar for noen oppturer snart. Det var bare å avvente brev i postkassa med forhåpentligvis et tilbud om opphold på SSE.

Vil du vite mer om PNES? Ta en titt på Norsk Epilepsiforbunds informasjonsbrosjyre om PNES.