Pizzasnurrer, kjærlighet og 10 mg Buccolam

Det er ikke så vanskelig å bake pizzasnurrer, ikke når det finnes sånn ferdig pizzadeig. Det er liksom ikke så mye som kan gå galt, eller?

Hjemme hos oss er det ikke helt sånn, for i vårt hus bor det også en epilepsidiagnose. Den bor i min 11-årige sønn sin vakre, men kompliserte hjerne. Den er like uforutsigbar som været i Trøndelag. Den kan til og med gjøre noe så enkelt som å bake pizzasnurrer til å bli like utfordrende som å styre en seilbåt i full storm ute på havet.

En fin dag
Det er egentlig en ganske fin dag, tenker jeg. Det regner ute, så det er fint å være inne å bake, og senere i dag er det meldt sol. Tankene vandrer mens jeg skrur på ovnen, jeg tenker at nå er det lenge siden siste epilepsianfall. Så fint at gutten vår er i så fin form i dag. Jeg smiler for meg selv. Jeg nyter øyeblikket, og både jeg og min sønn gleder oss til å bake sammen.
– Jeg skal bli kokk når jeg blir stor! roper han fra stua. – Jeg skal i hvert fall jobbe på et hotell. Jeg liker hoteller jeg, mamma. Og jeg elsker pizzasnurrer!

Full beredskapsmodus
Så hører jeg det, den lyden som jeg kjenner så altfor godt. Han faller om på stuegulvet. Jeg løper. Plutselig er jeg i fullstendig beredskapsmodus. Jeg hører hver regndråpe på ruta, jeg hører vifta i ovnen, jeg hører pusten til gutten min, og jeg kan se at han stopper å puste. Han blir blå. Jeg holder også pusten. På dette tidspunktet har jeg to valg. Da mener jeg ikke bevisste valg, men kroppen min kan velge å flykte fra situasjonen, eller den kan velge å kjempe. Fight or flight. I psykologien beskrives en slik fight or flight-respons som "en reaksjon på plutselige ytre truende eller skremmende hendelser". (Malt, 2018).

Akuttmedisin
Jeg flykter ikke, jeg er drillet på akkurat denne situasjonen. Dette har jeg opplevd så mange ganger før. Akkurat som en soldat i kamp vet jeg hva jeg skal gjøre.
Jeg ser på klokka og tar tiden på anfallet. Det varer for lenge, det burde ha stoppet nå. Jeg trenger 10 mg Buccolam, akuttmedisinen som kan stoppe anfallet. Jeg har den på en fast plass, så jeg finner den fort. Anfallet går sakte over, krampene avtar og i armene mine ligger verdens fineste gutt og sover. Det blir helt stille. Gjennom vinduet kommer dagens første solstråler og fyller stua med lys. Jeg fylles med kjærlighet. Jeg er lettet over at anfallet er over, men lei meg for at vi ikke fikk bake pizzasnurrer sammen.

Reaksjonen etterpå
Så sitter vi her da, på stuegulvet. Gutten min sover i mine armer mens jeg fylles av kjærlighet og sollys, samtidig som jeg gråter over uferdige pizzasnurrer og nok et anfall. Det er som regel sånn, jeg gråter først når anfallet er over, da kommer liksom alle følelser. Jeg sørger over at epilepsien har flyttet inn hos oss, en sorg som kommer og går, akkurat som anfallene.
Tiden står stille, jeg nyter synet av gutten min og tenker at han er verdens vakreste. Så heldig jeg er for at han valgte nettopp meg til å være hans mamma. Så våkner han langsomt og sier «Det går bra», før jeg følger han til sofaen så han får hvile litt til.

Jeg skrur av ovnen og sjekker værmeldinga. Det er meldt regn i morgen også, og deigen er jo bare en sånn ferdigkjøpt en, så den kan ligge å vente i kjøleskapet i en natt til. I morgen skal vi bake pizzasnurrer sammen i regnværet, og drømme om verdens fineste hoteller mens vi venter på at sola kanskje lyser opp stua vår igjen.

Kilde: Malt, Ulrik. (2018, 20. februar). flight-fight respons. I Store norske leksikon. Hentet 15. oktober 2019 fra https://snl.no/flight-fight_respons