På backpacking i Asia med epilepsi i ryggsekken

Hei! Mitt navn er Emma, og jeg er 22 år gammel, fra Trondheim. For tiden går jeg mitt siste semester i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. På denne tiden for tre år siden var jeg i Seoul, Sør-Korea, og hadde under en måned igjen av backpackingturen gjennom Asia. Før Sør-Korea hadde jeg og venninnen min reist gjennom India, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Malaysia. Etter Seoul dro vi videre til det siste landet på turen vår: Indonesia. 

300 tabletter Keppra
Med oss på turen hadde vi hver vår sekk på 50 liter. Vi hadde pakket ca. det samme av alt – et visst antall t-skjorter, sokker, bukser og badedrakter – bortsett fra at det i min sekk også lå ca. 300 tabletter med epilepsimedisinen Keppra. Det å reise rundt omkring i Asia med epilepsi gikk, for min del, veldig bra. Jeg passet på å ta medisinen min på samme tidspunkt – både morgen og kveld. Det var bare i starten av turen at intervallene mellom når jeg tok medisinen min ble litt klussete, ettersom jeg hadde en ny tidssone jeg måtte forholde meg til. Jeg får som regel absensanfall, og disse kommer hyppigere dersom jeg er sliten eller ikke har fått god nok søvn. Da jeg var 15 begynte jeg også å få uregelmessig krampeanfall, noe jeg fortsatt til tider får. Derfor var en viktig del av turen å huske å slappe av også – slik at vi fikk utnyttet dagene fult.

Husk ørepropper på sovesal
Vi, som de fleste andre som drar på backpacking, tilbragte de fleste nettene våre på hostell eller gjestehus. På hostellene har de som regel flere typer rom: tomannsrom, sovesal for kvinner og sovesal mix for x antall personer. Det å være så avhengig av å få en god natts søvn som jeg er, og å dele rom med mellom 1 til 10 andre, høres kanskje for noen ut som risikabelt, men for min del så funket det! Med i sekken fra Norge hadde jeg en 4-liters frysepose full av ørepropper og en øyemaske som ble hyppig brukt.

Kunne ikke gjøre alt jeg ville
På reisen fikk jeg opplevd masse minneverdige ting, alt fra å se soloppgangen ved Taj Mahal, vært nede i krateret på en aktiv vulkan, sightseeing på grensen til Nord-Korea, og vi spiste så mye fantastisk mat! Men til tross for dette så møtte jeg, som har epilepsi, på noen begrensninger som førte til at det ikke var absolutt alt jeg ønsket å gjøre som jeg fikk gjennomført. En av tingene som er populært å gjøre når man reiser rundt i de landene som vi var i, er å leie scooter for å kjøre rundt på. Dette kunne ikke jeg gjøre, ettersom jeg ikke har muligheten til å skaffe meg førerkort. Dette førte til at vi ble veldig avhengige av å bruke ulike apper som for eksempel Gojek og Uber for å komme oss rundt. En annen ting jeg hadde veldig lyst å gjøre, var å ta dykkerlappen i Thailand. Etter at jeg fikk undersøkt litt, så fant jeg ut at av naturlige årsaker så er det ikke forsvarlig å sende noen med epilepsi mange meter under vannoverflaten, i tilfelle man skulle fått et krampeanfall. Det gir jo mening – men for meg der og da så var det litt kjipt.

God planlegging og godt reisefølge
Sist, men ikke minst, tror jeg to grunner til at turen gikk så bra som den gjorde var god planlegging og at jeg var veldig heldig med reisefølget mitt. Venninnen min var – og er fortsatt – veldig flink til å ta hensyn, og å se når jeg er sliten og ikke. Ettersom jeg ikke er særlig plaget med de anfallene jeg oftest får, så kan jeg til tider finne på å tøye strikken på hvor mye jeg klarer å gjøre før jeg går på en smell. Derfor var det også veldig greit for meg å ha noen der som minnet meg på at det var bedre for oss begge at vi heller slappet av litt for mye enn litt for lite.

Skrevet av Emma Fredriksen