Mamma med epilepsi på kollisjonskurs med barseltiden

Barseltiden er for de fleste en krevende tid. Livet er snudd på hodet. Du har fått en ny sjef i huset som bestemmer rutinene. Også dine rutiner. Det kan by på utfordringer om du har epilepsi, som også krever bestemte rutiner.

Akkurat i det øyeblikket jeg hadde lukket øynene og var på god vei inn i drømmeland, hører jeg det. Ikke et hyl eller skrik. Men et lite ynk. Akkurat høyt nok til at øynene mine automatisk slås opp igjen. «På an igjen», tenker jeg. Påfulgt av et sukk. Men jeg kan ikke klage. Jeg valgte selv å bli mor. Jeg var rimelig godt opplyst om at det kom til å bli søvnløse netter heretter. Og om det ble! Tre måneder uten noe særlig søvn. Bare en time her, og en time der. Fullstendig kræsj med mine behov for rutiner, for å ikke trigge epilepsianfall.

Glede og bekymringer – hånd i hånd
Mens nattbussen for forbi utenfor stuevinduet, satt jeg i lenestolen med en sulten bylt ved puppen. Om barseltiden var kos? Å, ja. Uten tvil. Lykken og gleden over å bli mor var stor. En drøm var gått i oppfyllelse. Men det skapte også etter hvert bekymringer. Jeg hadde på den tiden hatt epilepsi i ti år, og kjente kroppen min godt. Triggerne til anfall var veldig tydelige. Stress og lite søvn. To av de tingene småbarnstiden ofte forbindes med.

Ny stressfaktor
Lite søvn var jeg i og for seg innstilt på. Men hele den bekymringspakken som følger med når du blir mor, var jeg derimot ikke forberedt på. Du vet den konstante bekymringen om at noe kan skje med barnet ditt. Får hun i seg nok mat? Sover hun nok? Har hun bæsja i dag? Er hun for varm? Er hun for kald? Puster hun? Det var jo en helt ny stressfaktor i livet mitt, bare det. I tillegg til å bekymre meg for at jeg selv ikke skulle få nok søvn. Tenk om jeg fikk et anfall mens jeg gikk og bar på min nydelige, lille skatt? Jeg klarte knapt å tenkte tanken. Den var rett og slett for vond. Jeg måtte skyve tanken fra meg, gang på gang, før det dukket opp bilder i hodet mitt av eventuelle fatale konsekvenser.

God hjelp
En lørdagsmorgen skjedde det. Jeg fikk et lite krampeanfall. Hell i uhell skjedde det i senga mens mannen min var hjemme. Han hadde allerede stått opp med vesla vår. Når det først skulle skje, så kunne det ikke gått bedre. Med det var et tydelig signal på at nå måtte mor få litt hvile. Nye rutiner i hverdagen ble derfor til, for at jeg skulle unngå flere anfall. Og familien rundt oss stilte opp og hjalp til så godt de kunne for å avlaste oss litt. Jeg er dem evig takknemlig. Uten den gode støtten, er jeg redd det hadde blitt flere anfall.

Medisintrøbbel
Da vi fikk vårt andre barn, ga epilepsien min oss enda en ny utfordring. Lillebror sov nemlig døgnet rundt omtrent, og fikk dermed ikke i seg tilstrekkelig med melk. Han klarte ikke å legge på seg. Med en 2-åring rundt seg som også krevde sitt, så var det litt deilig at han sov mye. Men vi skjønte jo at dette ikke var rett. I godt samarbeid med helsesøster ble flere tiltak prøvd. Uten særlig resultat. Før vi nærmest ved en tilfeldighet kom til å tenke på at jeg kunne være årsaken til at vi hadde fått et sovedyr. Epilepsimedisinene jeg tar, fikk jo han i seg gjennom morsmelken og han ble derfor ekstra søvnig og sløv. Akkurat som jeg blir av medisinene. Løsningen ble derfor morsmelkerstatning, og vi fikk en ny gutt. Å kutte ut medisinene var ikke et tema nå som jeg endelig hadde funnet en type som fungerte så godt. Med storesøster tenkte vi ikke over dette, da hun fikk morsmelkerstatning i tillegg til morsmelk fra ganske tidlig av.

Fem gode råd
Barselpermisjonene mine kan jeg uansett se tilbake på som fine perioder i livet mitt, tross alt. Jeg følte nok at jeg var på kollisjonskurs med barseltidene i seg selv, men med god hjelp manøvrerte jeg meg godt gjennom dem. Jeg avslutter oppsummerende med fem gode råd for deg som er/vil komme i samme situasjon som meg:

• Rutiner i barseltiden må endres ganske ofte, vær innstilt på det.
• Ha god kommunikasjon med partneren din.
• Bli enig med partneren din om fordeling av oppgaver, slik at dere begge får hvile.
• Ikke vær redd for å be om hjelp.
• Sov når du kan.