Lykkelig tross kronisk sykdom

Den varme kakaoen renner ned halsen mens jeg slurper i meg kremen. Halvparten legger seg på leppene, og kjæresten min smiler og rister på hodet mens han kysser den bort. Jenta hans, alltid barnslig og livsglad.

Jeg har hverken familie eller mange venner her jeg bor. Jeg har få faste avtaler og forpliktelser utenom jobb. Jeg har generelt mye fritid. Likevel lager jeg ikke maten fra bunn av. Jeg har vaskehjelp én gang hver tredje uke og vasker sjelden utenom det. Jeg glemmer bursdager, og når jeg husker det, gir jeg enkle og lettvinte gaver. Jeg legger meg tidlig og står opp sent, og hviler lenge etter jobb hver dag. Jeg har epileptisk aktivitet og små anfall gjennom hele dagen, som gjør at jeg alltid er sliten. Men jeg er lykkelig likevel.

Jeg stoler på at de rundt meg vet at det ligger mye omsorg bak sjokoladen de fikk til bursdagen sin. Jeg fyker over badet med en våtserviett før jeg får besøk, og stoler på at de ikke bryr seg om støvdottene på gulvet. Jeg stoler på at de synes det er greit at jeg serverer take away når jeg ber dem til middag. Jeg tenker at det viktigste er at jeg åpner døra med et smil, og at jeg er glad og energisk når jeg er sammen med dem. Jeg stoler på at det er det som virkelig er viktig for oss mennesker, og ikke de perfektene forestillingene vi har laget oss.

For det å leve med kronisk sykdom har lært meg å bruke energien på det som er viktig for meg. Toro-posemat kan også være godt nok.

Det var annerledes før epilepsien ble verre. Jeg var nesten anfallsfri, og epilepsien var noe jeg tenkte lite på i hverdagen. Men det er ikke sånn at jeg var så sykt lykkelig da jeg jobbet 110 % og i tillegg jobbet frivillig med kreftsyke barn, hadde mange venner og fritidsaktiviteter, konkurrerte i motbakkeløp, var den som husket bedre enn alle andre, hadde skinnende ren leilighet til enhver tid, og som aldri trengte pauser.

Det var annerledes, men ikke nødvendigvis bedre. Jeg er like fornøyd med en 30 minutters gåtur nå som jeg var med en tre-timers joggetur for fire år siden. Jeg har valgt én fritidsaktivitet og noen få gode venner. Jeg gleder meg over tiden jeg har sammen med dem, og nyter også tiden i mellom.

Samboeren min bryr seg ikke om hva jeg fyller dagene mine med. Han bryr seg om at jeg smiler når han kommer hjem fra jobb og at jeg viser at jeg setter pris på det han gjør for meg. At jeg bringer inn positivitet og balanse i forholdet vårt, for det er det som er min styrke. Det å senke skuldrene og være fornøyd med det jeg har, det koster meg ingenting. Ingen tid, ingen energi, ingen analyse, planlegging og organisering. Jeg gleder meg over de små fine tingene, og lar være å bruke energi på de små dårlige.

I mars blir jeg mor for første gang. Jeg skal lære gutten min å sette pris på de små tingene. Vi skal hoppe i sølepytter utenfor huset, spise muffins fra Toro-pakke, telle hybelkaniner og le av det. Og jeg skal vise han at det ikke er et fasitsvar på hva som gjør at man blir lykkelig.

Jeg tror barnet mitt kommer til å ha det best når han har en mor som har senket skuldrene og som er fornøyd med livet sånn som det er. Som ikke bryr seg om at de andre barna har gulrøtter skåret opp i form av en rose i matpakka mens han har skive med gulost, og at ullklærne hans ikke er hjemmestrikka.

Jeg ønsker meg et liv som er fylt av glede, omsorg og positivitet. Det får jeg til også med kronisk sykdom.