Hvordan takle alle inntrykkene
Masse folk, støy og inntrykk har aldri vært en god ting for min epilepsi, det er jo grobrunn for subklinisk aktivitet og absensanfall. Så hvorfor da reise på storbyferie? Svaret er enkelt: de rette mestringsstrategiene, som å høre på musikk eller bare ta seg 20 minutter for seg selv i en rolig park, gjør under for subklinisk aktivitet, og det er ingen ting som hjelper bedre enn å slappe av i parken som er ved Eiffeltårnet. Å bare sitte og studere det 20 minutter er ikke feil i det hele tatt. Dessuten så går jeg en del, og fysisk aktivitet hjelper mye. Fortauskafeer og epilepsi hører kanskje vanligvis ikke sammen, i hvert fall for min del. Men det å sette seg ned på en ekte fransk fortauskafé med en god kake og en kopp kaffe, og bare nyte livet, gjør i hvert fall under for meg. Med min epilepsi kan det være greit å ha tid for meg selv til og roe ned av og til. Hvordan mennesker gjør dette er forskjellig, men det handler for min del om og skru ned alle inntrykk fra omverdenen.
Jeg vil avslutningsvis gi kreds til franske dørvakter, som kan mer om epilepsi enn at det bare er GTK-anfall. Paris er den første byen jeg har vært i, hvor jeg har truffet dørvakter som hadde kunnskap om ulike anfall som var relevante for dem, og visste hvordan man skulle se forskjell på anfall og at en person bare var rusa eller full.
Jeg var i Paris i april i år, da Notre Dame brant.
Jeg reiser alene
Står opp, alt er pakket og klart. Medisiner pakker jeg alltid i håndbagasjen, i tilfelle kofferten skal forsvinne. Flyet går 06:00. Flyplassen er tom, det er ikke kø i sikkerhetskontrollen. Det er uvant å være på flyplassen når det er så lite folk. Flyet tar av, og nå forlater jeg Norge, forlater det kjente og er på vei mot et nytt land, en stor by. Kjærlighetens by, nemlig Paris. Må bare mellomlande i København først.
Flyplassen her føles som et vakum. Jeg kommer og går, det er folk overalt, ting skjer, folk løper, det er travelt. Gate 8b. Gå dit, kjøp en kaffe på veien og les boka di, så er du på flyet før du rekker å tenke deg om.
Det kribler i magen, flyet nærmer seg, tusen tanker fyller hodet, får jeg bagasjen, finner jeg
hotellet. Håper de ikke er helt grønne på engelsk og at de forstår litt. Men jeg slår meg veldig til ro med tanken på at dette har jeg gjort før. Jeg reiser jo ofte alene. Jeg har reist alene til Stockholm, København og Berlin. Dette er ikke annerledes, jeg har tatt alle forhåndsregler. Så nå må det bare briste eller bære. Paris bring it on, jeg er klar. P-ene (penger, piller, pass) er i boks.
Jeg lander på Charles du gau eller hvordan det nå staves og uttales. Her er det så sykt mye folk. Er en milliard tanker i hodet akkurat nå, fokuser på det du skal gjøre, koffert først og fremst, deretter finn ut hvilken terminal togene til Paris går i fra.
Endelig fremme
Lettelse er når du ser de tre stjernene til hotellet i Paris. Kom meg på rommet, ladd telefon, så er det bare å ta med seg kamera og løpe ut og utforske denne byen.
Nå har jeg kun vært i Paris i et par timer, men jeg elsker denne byen, stemningen, livet, pulsen, denne byen lever. Det pulserer rundt meg og epilepsi er ikke en tanke som slår meg, jeg har tatt alle forhåndsregler, jeg har epilepsi-symbol på, jeg har ID-skjema på meg, og har også laget et på fransk. Nå skal jeg spise, så nå gidder jeg ikke å skrive mer.
Notre-Dame brenner
Når du får 10 sms og 5 telefoner på en gang, så vet du at noe har skjedd, og det har det. Notre-Dame brenner. Jeg løper ut på gata, jeg er like i nærheten, og ser man det, jammen brenner det, en sky av røyk stiger opp, stemningen er endret, pulsen er vekke, folk er triste, lei seg. Dette er helt surrealistisk og hjerteskjærende. 1200 år med historie er i brann. Folk står og gråter, og Paris går fra å være en storby der alle er på farten og man kjenner virkelig at man lever, til og bli en by som står stille. Brannbil etter brannbil kjører forbi. Til å begynne med tenkte folk at det var en liten brann, de stopper den raskt. Når kvelden kommer merker du at folk tar innover seg at kirka kan faktisk brenne ned. Folk gråter, noen er sinte, fortvilelsen har spredt seg over byen, man kan kjenne det overalt, stemningen er deprimert, og gatene er fulle av folk som har satt på seg et kunstig smil.
Whuu Paris
Står opp, tar medisiner spiser frokost, dusjer og så går jeg ut. Jeg bor langt vekke fra Eifel tårnet, men jeg bestemte meg for å gå dit i dag. Det er ca. 2 mil for de som lurer. Gikk langs Seinen hele veien og det er helt idyllisk her. Nå er jeg endelig med Eiffeltårnet etter flere timers gange og heftig avtrekk på kameraet. Tenkte egentlig jeg skulle opp i tårnet, men hele Japan står i kø, så det står jeg over. Går heller rundt, tar bilder og så går jeg videre til Triumph-buen.
Mmmm matt
Klokka er nå 15:00 og jeg har nå fortært alle mackroner og kaker på min vei. Mat i denne byen er helt fantastisk. Man får en macron til kaffen uten å betale 50 kroner for den slik du må i Norge. Escargo er heller ikke så ille, når du først kommer over kneiken om at det er snegler.
Je suis epileptique
Alfa omegaen når du har epilepsi, er at medisiner må tas på faste tidspunkt. Men dette er lett å glemme når man er på ferie.
Jeg ble kjent med en lokal fransk mann, så jeg bestemte meg for å forsøke noe av det som står i Epilepsipasset. Epilepsipasset er en reisehåndbok for mennesker med epilepsi, som du kan kjøpe hos Norsk Epilepsiforbund. Den inneholder nyttig informasjon om reisemål og kontakter i utlandet samt oversettelser på flere språk av epilepsirelaterte uttrykk. Og har du sett, franskmannen fatta faktisk hva jeg sa. Han fortalte at apoteket var to kvartaler til venstre. Et fint tips er også å ha med seg en kopi av Epilepsipasset, i og med at det var veldig mange som ville ha det for å ha på jobb, særlig på hoteller eller andre steder hvor turister oppholdt seg. Paris er jo en turistby hvor det å få folk til å føle seg trygge er høyt prioritert, og det kjennes veldig behagelig.
