I Houston uten førerkort

Jeg bor i Houston, en av verdens minst gangbare byer. Her trenger man bil til nesten absolutt alt. Flere personer har ikke bare tenkt, men også sagt til meg direkte, at livet mitt her kommer til å bli vanskelig.

«I will prove them wrong», tenker jeg da. De fleste dager. Andre dager tenker jeg at dette er altfor vanskelig. De to første dagene etter jeg flyttet hit gikk jeg langs veien i totalt tre timer for å bli kjent i området og for å bevise at det faktisk er mulig å gå her, hva er problemet lissom? Jeg møtte tre andre personer som gikk til fots i løpet av disse to dagene. Dette var i 30 varmegrader langs bråkete motorveier. Når sønnen min på 2 år i tillegg er med og blir lei av å sitte i vogna og plutselig bestemmer seg for å gå ut, må jeg spenne han fast med makt mens han hyler. Da er det skikkelig kjipt å ikke kunne kjøre bil. Å gå rundt sånn fungerer ikke, og jeg må finne andre løsninger. Jeg må legge livet mitt til rette slik at jeg unngår slike situasjoner, men at jeg samtidig slipper å være hjemme hele dagen.

En godtebutikk for alle andre enn meg
Hele dagen må jeg og familien min tilrettelegge for mitt manglende førerkort. Det får meg til å føle meg veldig liten. Dette er en by som har alt. Men ikke for meg. Det er som å stå i en godtebutikk, men ikke få lov til å kjøpe noe, bare se på at alle andre forsyner seg. Noen ganger på sosiale samlinger forteller jeg ikke at jeg ikke kjører bil. Jeg blir invitert til og anbefalt å gjøre det ene etter det andre mens jeg nikker og smiler og takker for tilbudet, sier at det skal jeg vurdere seriøst å bli med på, mens jeg sitter og tenker at det kan jeg ikke, for jeg kommer meg ikke dit. Byen er så enorm. Avstandene enorme, mulighetene uendelige. Jeg forteller det ikke til alle jeg møter, for jeg vet hva de kommer til å tenke. Og det orker jeg ikke. Jeg bor i Houston, en av verdens minst gangbare byer, uten førerkort. Og sånn er det bare. Da må jeg finne løsninger for å likevel ha det bra.

Når jeg skal tilbringe så mye tid hjemme må jeg i hvert fall ha et spennende prosjekt å holde på med. Er det noe koronapandemien har lært meg så er det at jeg tåler å tilbringe mye tid hjemme, så lenge jeg har noe å engasjere meg i. Hva dette prosjektet skal være har jeg ikke funnet ut av ennå, men jeg har noen ideer. I tillegg må sønnen min ha en skikkelig god barnehage sånn at han får med seg mange gode opplevelser derfra. Det har jeg ordnet. Andre grep jeg har tatt for å overleve i denne bilbyen er å kjøpe en vogn som kan slås sammen med ett klikk og som får plass i selv det minste bagasjerom, og en bilsetepute som akkurat passer under denne bittelille vogna. Da kan vi ta Uber. Jeg har også kjøpt en billig sykkel, en som ikke faller fra hverandre, men som er såpass gammel at den ikke blir stjålet. Neste steg er å leie et hus i et område hvor det er mulig å gå til i hvert fall noe, for disse områdene finnes.

Hva med å ta buss?
Alle sier at den offentlige transporten her er veldig dårlig. «Ingen» tar buss. Kanskje bortsett fra de fattige, de som ikke har råd til bil. Jeg syntes det var rart, jeg hadde jo sett mange busstopp. Den første måneden etter jeg flyttet hit brukte jeg busstoppene kun til å sette meg ned for å ta en slurk vann i skyggen. Men hvorfor tar jeg ikke buss, tenkte jeg en dag. Og så gjorde jeg det. Og det viser seg at det å ta buss er veldig internasjonalt. Epilepsi er internasjonalt, og det å ta buss er internasjonalt. Det gjøres på omtrent den samme måten overalt i verden. Busstilbudet er heller ikke så dårlig som de skal ha det til. Vennene mine ser på meg som veldig tøff som tar buss. Jeg kan ikke skjønne hva som er så tøft med det, det er ikke farlig i det hele tatt. Det handler nok mer om kultur.

Ikke en kultur for å gå
De har både fortau og overgangsfelt mange steder her. Sånn sett burde det vært mulig å komme seg rundt uten bil. Men det er noen utfordringer med dette. Halve året er det utrolig varmt, og veldig høy luftfuktighet. Det er rett og slett farlig å være ute lenge, særlig med små barn. Sånn jeg har blitt kjent med amerikanere lar de ikke være å sykle eller gå fordi de er late. De lar være fordi det er uutholdelig varmt, og trafikkfarlig. I Norge følte jeg meg nærmest som en dronning når jeg gikk over veien. Bilister må være årvåkne og styre unna meg, mens jeg spaserer over overgangsfeltet omtrent uten å se etter. Her er det omvendt. Her er det bilistene som eier veien, og jeg kan aldri være trygg på at de stopper selv om jeg har grønt lys. Det er så få fotgjengere at de rett og slett ikke er vant til å se etter. Hvordan skal jeg tørre å gå over veien med 2-åringen min når jeg vet at det kan komme en bil i 100 km i timen som har sluttet å se etter?

Det er med andre ord ikke en kultur for å gå her. Den kan ikke jeg endre alene. Jeg har i grunn ikke tenkt til å prøve å endre noe som helst, bortsett fra måten jeg ferdes på som fotgjenger. Her er det bilene som hersker og jeg er som en liten maur som må løpe unna og ellers holde meg hjemme i tua mi. Sånn er det bare. Jeg skal bygge en tue jeg trives i, finne spennende prosjekter, og ellers andre løsninger for å komme meg rundt uten å kunne kjøre selv. Det er jeg godt i gang med.