Historien for lang og bagasjen for tung – en psykologtime i uka var ikke nok

Hjemme fra Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) ventet videre behandling med psykolog. En samtale per uke, og ved siden av fikk jeg beskjed om å bare leve normalt. Psykologen var flink, men jeg merket hennes usikkerhet rundt diagnosen. Hun hadde rett og slett for lite kunnskap, og dette forsterket min følelse av at jeg ikke var på rett plass for å få behandlingen jeg hadde behov for. Ganske raskt innså jeg for meg selv at jeg trengte noe mer. Historien min var for lang og bagasjen for tung, så jeg hadde ikke tid til å dra det ut. Jeg ønsket tettere kontinuitet. Allerede der kjente jeg på kroppen at det ville gi meg raskere progresjon.

Jeg oppdager Røysumtunet
Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde fått beskjed om at ukentlig samtaler med psykolog var eneste behandling for meg siden jeg hadde bare PNES. Altså, nå hadde jeg ikke bare PNES, for det ligger flere psykiske lidelser til grunn, men som PNES-pasient var dette eneste tilbud.
Jeg brukte mange dager og timer på å søke på internett. Det måtte jo finnes noe. Plutselig, og helt tilfeldig, ser jeg at en av de jeg var innlagt med på SSE befant seg på en plass som het Røysumtunet. Jeg klikket meg inn på hjemmesiden deres og der sto det svart på hvitt at de tok imot pasienter med epilepsi og psykogene ikke-epileptiske anfall. Jeg fikk gåsehud og gledet meg så til å fortelle psykologen min om hva jeg hadde funnet.

Men gleden ble kortvarig. Dessverre mente hun at dette var overhodet ikke plassen for meg. Hvis jeg ble instituert, ville jeg ikke bli bedre, trolig dårligere. Husker jeg satt i stolen på kontoret hennes og kokte innvendig. Hvordan kunne hun vite best, det var jeg som kjente det på kroppen.

Jeg ville sterkt overbevise henne om at dette muligens var neste skritt for meg. Jeg tok saken i egne hender og sendte en mail til ledelsen på Røysumtunet hvor jeg spurte om jeg og min diagnose kvalifiserte seg til et opphold. Det tok ikke mange dager før jeg fikk et svar. I mailen sto det at jeg absolutt kvalifiserte meg til et opphold og jeg var hjertelig velkommen.

Tilbake på kontoret fortsatte vi å være uenige. Jeg spurte om hun i hvert fall kunne ta en telefon til Røysumtunet og snakke med dem før hun lukket døra helt. Det gikk hun med på. Hun ringte og med en gang hun la på telefonen kunne jeg skimte et smil. Hun innrømte at hun hadde vært litt for negativ og etter å ha snakket med en sykepleier hadde hun samme tanke som meg. Dette kunne være en mulighet.

Kjemper for min egen sak og minner om fritt behandlingsvalg
Det går ikke alltid an å forberede seg. Vi veit ikke hva som venter bak neste dør. Jeg dro med meg minner og gamle opplevelser fra tidligere behandlingsforløp og ble nesten trangsynt fordi jeg trodde alle plasser var som tvangsavdelingen. Det er et stort sprang å gå fra å frykte ordet institusjon, til å se på det som en plass for mestring og ekte vennskap. Ikke minst var jeg nå på leit for å finne en plass som ville ta meg imot. Jeg hadde ventet på brev i posten før, men nå var spenningen enda større, for tenk om Røysumtunet faktisk var riktig, og det var jeg selv som hadde kjempet for det. Jeg hadde stått imot psykologen min og kjempet for min egen sak. Det er fritt behandlingsvalg og hvis jeg mente at dette var hjelpen jeg trengte og ville ha, hvorfor ville noen kjempe imot?

Et år som aldri skal hentes frem igjen
Jul og nyttår sto plutselig for tur. 2017 var endelig over. Ett år som jeg aldri vil ta tilbake, men som legger seg som et arkiv i min historie. Eksamen på videregående, møte med PNES, tvangsinnleggelse, jobb, SSE, psykolog og til slutt henvisning til Røysumtunet. Nå var det bare å krysse fingrene for at 2018 ville bli et år som jeg gledelig ville legge langt frem og tenke tilbake på som nyttig og minnerikt. Jeg hadde ventet på post før, jeg, men nå føltes det enda viktigere. Røysumtunet var mitt neste og eneste håp for 2018!

Vil du vite mer om PNES? Ta en titt på Norsk Epilepsiforbunds informasjonsbrosjye om PNES.