Gravid med epilepsiutfordringer, men trygg

Det er som regel ingenting i veien for å bli gravid for oss med epilepsi, men det hører ofte med noen ekstra utfordringer.

På samme tidspunkt som jeg skriver dette for åtte år siden, strålte jeg av lykke. Det var vår og jeg hadde et lite voksende barn i magen. Jeg skulle bli mor for første gang. Et barn som så ut til å være friskt. Noe som på ingen måte er en selvfølge. I hvert fall ikke for oss med epilepsi.

Planlegging
Legen ga meg tidlig beskjed om at jeg burde planlegge eventuell graviditet, da jeg helst burde bruke minst mulig medisiner i et svangerskap. For en vanlig frisk kvinne er sjansen for å føde et barn med misdannelser, tre prosent. For en kvinne med epilepsi er sjansen fem til seks prosent. Dette opplyser Norsk Epilepsiforbund.
Både kraftige anfall og medisiner kan påvirke fosteret. Det er særlig to typer medisiner som ikke anbefales under graviditet, og det var uheldigvis for meg de to jeg brukte. Forskere mener at disse medisinene lettere kan føre til ryggmargsbrokk.

Mistet førerkortet
Jeg ble derfor satt i gang på en nedtrapping på medisinene mine da ønsket om barn kom der. Legen så helst at jeg klarte å slutte med den ene og bruke mindre av den andre. Men det gikk ikke så bra. Jeg fikk anfall. Veldig bittert etter endelig å ha vært anfallsfri i over to år. Førerkortet måtte leveres inn og jeg ble passasjer og måtte ta beina fatt igjen en stund. Jeg måtte også fortsette å bruke begge medisinene. Fokuset var å holde meg anfallsfri. Jeg klarte heldigvis å redusere dosen noe.

Tett oppfølging
Da graviditeten var et faktum fikk jeg tilbud om fostervannsprøve for å se om det var noe galt med fosteret. Dette takket vi bestemt nei til av flere årsaker. I stedet takket vi ja til organultralyd på St.Olavs hospital. En egentlig helt vanlig ultralyd, men med en utvidet sjekk. Denne må tas før uke tolv i svangerskapet. Aller først fikk jeg en innvendig ultralyd. Det skulle ikke stå på oppfølginga. Jeg var inne til ultralyd omtrent en gang i måneden gjennom hele svangerskapet. Da var jeg også inne hos nevrolog og epilepsisykepleier. Alle gjorde sitt for at jeg skulle få et vellykket svangerskap. Jeg følte meg godt ivaretatt av et varmt og hyggelig helsepersonell.

Spennende tid
Den fineste bursdagsgava mi det året ble fra den hyggelige legen på St.Olavs hospital, som kunne fortelle at alt så ut til å være i den skjønneste orden. Og jeg jublet høyt etter hver ultralyd som viste et friskt foster. For ja, jeg var jo bekymret. Jeg hadde lest mye om temaet før jeg ble gravid og fått mye informasjon hos nevrologen. Tenk om jeg får et barn som må lide på grunn av min sykdom og medisiner for den. Vil jeg takle det? Vil mannen takle det? Hvordan blir livet da? Tankene svirret. Men jeg holdt dem stort sett for meg selv, og prøvde så godt jeg kunne å la det ligge. Jeg ville jo ikke la gleden over å være gravid bli ødelagt av disse tankene heller. Å bli mor selv og stifte familie er noe jeg har hatt et stort ønske om helt siden jeg lekte mamma til dukkene mine i barndomsårene.

Ekstra viktig med folsyretilskudd
Redselen minket riktignok med tiden, men ble aldri helt borte. Høyt folsyretilskudd var ordre fra legen. Både før og under svangerskapet. Og med høy dose, så mener jeg virkelig høy. Til og med apotekbetjeningen stusset over dosen da jeg hentet ut kosttilskuddet. Ellers var det de vanlige hensynene alle gravide må ta. Svangerskapet gikk stort sett greit. Ingen skumle krampeanfall som kunne ødelegge lykkerusen jeg var i. Hurra!

Fødselen
Fødselen startet på natten. Akkurat i det jeg endelig hadde fått snudd meg til i en brukbar stilling jeg klarte å sove i, så gikk vannet. Da var det bare å komme seg om bord i ambulansen og sette kursen mot Lillehammer sykehus. Halvvegs mente jordmoren at fødselen kanskje ville ende opp i veikanten, men så roet riene seg litt – heldigvis. Da vi kom på sykehuset var de redd jeg skulle bli for sliten og kanskje få et anfall. Jordmora anbefalte derfor sterkt epidural. Jeg takket ja, fikk roa meg ned litt og faktisk også spist litt mat før siste innspurt. Fra vannet gikk og til hun var ute, tok det fem timer. En helt perfekt liten bylt ble lagt i armene mine.

Jeg ble overhodet ikke skremt. Knappe to år senere fikk jenta en liten bror. Han kom enda raskere, og er også helt frisk og fin. Jeg kunne peke nese til epilepsien og si at «jeg vant» denne utfordringen. For en ubeskrivelig lykkerus!