Følte meg som et virus

Jeg følte meg som et skikkelig virus første dagen etter sykehusinnleggelsen. Alle så rart på meg og folk i klassen begynte å holde avstand. At de var redde kunne jeg forstå, men det jeg hadde trengt mest var å bli inkludert. Ved hver minste lille bevegelse jeg gjorde skvatt alle til, og allerede etter bare en dag på skolen hadde jeg blitt en robot som gjentok «Det går bra, jeg har ikke anfall nå».

Det var enda tre eksamener igjen, og ønsket om å kjempe for å gjennomføre var sterkt til stede, men uten å ljuge, jeg hadde ikke trua på at det kom til å gå.

Hvit løgn
Det ble faktisk stilt spørsmål fra skolen om jeg så det forsvarlig å gjennomføre eksamen. Jeg måtte dra på med en liten hvit løgn og si ja. Innerst inne var svaret nei.

Men jeg trosset igjennom og klarte å få til en ordning for å komme meg igjennom. En praktisk, en muntlig og en skriftlig sto for tur. De to første gikk som det skulle, og jeg var veldig høy i hatten da siste eksamensdag var kommet. Muntlig eksamen i historie. Jeg var så klar for å bli ferdig så fokuset endelig kunne legges på å ta vare på meg selv. Eller i hvert fall prøve å ta vare på meg selv. Muntlig gikk tydeligvis bra en stund, men....

Helt ærlig så husker jeg ikke at jeg engang tok skrittet inn i rommet hvor læreren og sensoren satt klar. Jeg hadde visst gjennomført presentasjonen godt, men under spørsmålene begynte jeg fra starten av å si «jeg vet ikke». Og tro meg, det gir ikke særlig høy måloppnåelse.

Som dere sikker forstår, var anfallet i gang før jeg begynte min muntlige høring. Det er et kjennetegn ved mine anfall, jeg blir fjern, jeg svarer på spørsmålene og det virker som om jeg kommuniserer, men veit ikke at jeg svarer. I etterkant husker jeg ikke de siste 30 minuttene. De er helt borte for meg. Det kommer tilbake etter hvert, men det tar fryktelig lang tid. En litt morsom ting er jo at du kan fortelle meg en gledelig nyhet også kan du si den på nytt når anfallet er over, og jeg blir like glad og entusiastisk.

Nok en ambulansetur og innleggelse
«Jeg ringer ambulansen», en setning som jeg hører klinger i rommet når anfallet begynner å gå over. Jeg får panikk, for over beina mine sitter en lærer, over hoftene mine sitter en annen ansatt fra skolen, imens en tredje ansatt sitter og holder hendende mine fast over hodet. Jeg skriker «Slipp meg!», men de hører ikke på meg. Det er totalt kaos, og resten av skolens elever står i vinduene og ser på meg. Jeg trodde jeg var ferdig med ambulanse, men skolen fikk panikk og tilkalte hjelp. De hadde fått beskjed av nødsentralen om at de måtte holde meg fast. I etterkant er jeg blitt opplyst om at ambulansepersonellet ikke var informert om at jeg hadde PNES, og de fryktet at jeg var utilregnelig.

Dette ble for meg en traumatisk hendelse. Du mister all makt over deg selv, og tre voksene personer er mye sterkere enn lille meg som ligger og er helt utkjørt etter et krampeanfall.

Jeg var så stresset og redd av alt at kroppen like så godt kjørte på med serieanfall. Ambulansepersonellet gav meg nok en runde med stesolid og morfin. Skulle tro jeg hadde dratt tilbake i tid, og gjenopplevde dagen hvor første anfall slo til. Ambulansepersonellet får meg opp på en båre og triller meg ut i bilen. De har strammet beltene utrolig godt, for jeg hopper inn og ut av anfall konstant, følelsen av å holdes fast forsterkes og samtidig som jeg er neddopet av denne morfinen.

Nok en gang drar vi ut av skolegården, og neste sted jeg våkner opp er på A-hus. Ikke på nevrologisk, men på tvang.

PS: Jeg klarte noen måneder seinere å ta opp eksamen, og besto mer enn godt nok. :-) 

Vil du vite mer om PNES? Ta en titt på Norsk Epilepsiforbunds informasjonsbrosjyre om PNES.