Flytting og oppstartsvansker i Hønefoss

«Det er som om jeg er og besøker deg på kontoret hver dag,» sa jeg til mannen min for en periode siden. Det var vel omtrent på det tidspunktet vi innså at vi hadde behov for ett rom til, fordi det ikke var holdbart å ha en stor arbeidspult med tre dataskjermer stående i stua.

Vi har alltid bodd i Oslo og omegn, så det å flytte så langt som til Hønefoss var en større utfordring. Men, i Hønefoss fant vi leiligheten for oss og en nydelig by, så etter visning var det ikke tvil om at vi ville bo i Hønefoss!

Usikkerhet, angst og problemer
Jeg sliter med litt angst fordi jeg er redd jeg at anfallene skal komme mens jeg er ute alene, så dette har gitt meg en litt vanskelig start på livet vårt her i Hønefoss, siden jeg ikke kjenner noen her ennå. Sosial angst har en hårfin balanse mellom å faktisk være redd og det å bruke den som en unnskyldning for å ikke gjøre ting, noe jeg vet at jeg til tider dessverre kan gjøre. Ettersom jeg blir bedre kjent med min nye by og får venner her så håper jeg at det blir litt lettere å slappe av når jeg er ute alene.

Frivillighet, positivitet og løsninger
Men; med problemer kommer løsninger. Her i Hønefoss finnes det kjempeflotte organisasjoner som Fontenehuset og Kirkens Bymisjon der man kan bidra som frivillig. Et fontenehus er et arbeidsfellesskap for mennesker som har eller har hatt en psykisk sykdom. Fontenehuset har et sunt fokus på helse, så det snakkes ikke om sykdommer, noe som er veldig forfriskende! Vi bruker ellers mye tid på å snakke om helse på en utelukkende negativ måte, som ikke er sunt. Da jeg bodde i Oslo gikk jeg på Fontenehuset der, så jeg ble veldig glad da jeg så at det var Fontenehuset her også, kun 2 minutter fra ytterdøren min. Kirkens Bymisjon har en kjempekoselig café her, den typen med forskjellige møbler og gamle bøker til låns, akkurat sånn som jeg liker det.

Bevaring av vennskap
Selv om jeg bor et annet sted nå og kommer til å få nye venner her, så er det viktig for meg å bevare alle vennskapene mine. Av og til har jeg invitert mine venner til en kaffekopp, så har vi møttes på Messenger med hver vår kaffekopp, klare til å snakke og oppdatere hverandre mens vi ser hverandre på pc-skjermen.

I løpet av mine første to uker som hønefossing har jeg møtt to flotte mennesker jeg kjenner fra Spesialsykehuset for epilepsi (SSE,) som jeg ikke visste at bodde her, så verden er virkelig et lite sted! Jeg har funnet et treningssenter, en strikkecafe og tilbudt meg å jobbe for Kirkens Bymisjon. Nå som snøen setter inn, finner jeg fram stemningsfulle telys, strikketøy og varme ulltepper. Livet er godt og fint!