Fjellet

I natt får jeg ikke sove. Jeg sitter og våker over telefonen. Det gjør jeg egentlig hver dag, men aldri på natta, slik som nå. Gutten min har epilepsi, så på dagen er det i tilfelle jeg blir oppringt av skolen. Det kan komme et anfall når som helst. Noen ganger må han også på sykehuset fordi anfallene ikke alltid stopper av seg selv.

Nå er det annerledes.

Det er fordi gutten min er på sin første overnattingstur med skolen. De har gått langt inn i fjellet, der hvor havskodda ligger trolsk over fjell og vann. Der hvor dekningen på mobilen er litt dårlig. Der hvor foreldre er i veien og man selv bestemmer når man skal sove.

Det er nok et lite paradis der langt oppe i fjellet, mellom ungdommer, telt og tursjokolade.

Har jeg husket alt?
Jeg sitter og lurer på om jeg har husket alt som skulle være med. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om solkremen, for den vet jeg at jeg har glemt. Det plager meg ikke. Tankene svirrer rundt så mye annet.
Har jeg husket medisiner? Akuttmedisin? Har assistenten fått all informasjon han trenger? Kommer gutten til å få anfall? Jeg krisetenker. Må roe meg ned. Det finnes luftambulanse, det er det verste som skjer. De kan jo nødnummeret. Han ville nok likt å skryte av en helikoptertur i ettertid, tenker jeg. Jeg smiler.

Oppskriften på å få anfall
Så kommer alle bekymringer tilbake. Kommer lærerne som er med til å bli redde hvis han får anfall? Er alle sikre på hva de skal gjøre? Klarer de å ta alle vurderinger i en akutt situasjon? Jo, jeg vet jo det. Vi har hatt både møter og telefonsamtaler i forkant. Dette går nok bra. Jeg prøver å roe ned meg selv, samtidig som jeg vet at denne turen er oppskriften på at det kommer til å komme anfall. Lang tur, lite søvn og godterier. Jeg håper bare at anfallene lar vente på seg til han er trygt nede fra fjellet. Fordi jeg vet at selv om det blir noen tøffe dager i etterkant av turen, så vil det være verdt det.
Tenk for en mestringsfølelse det er, alene i verden uten mamma og pappa. Frihetsfølelse. Endelig var det hans tur!

Det er det riktige
Jeg ser på klokka. Den er snart ett. Jeg vet ikke om han fremdeles er våken, eller om han sover godt. Jeg tar meg selv i å sjekke overvåkningskameraet han har på rommet. Det er av ren refleks. Det er så innebygd i meg, alltid i beredskap. Jeg føler jeg mister oversikten. Det er noen andre som passer på han i natt.
Jeg tenker at vi er heldige. Tenk å ha en egen assistent som er med og overnatter i fjellet, som til og med tar med seg badeshorts, i tilfelle bading i altfor kaldt vann. Jeg vet at det er riktig å la han få være med til fjellet i natt. Det gjør ingenting at jeg ikke får sove. Jeg unner han dette, og jeg lar ikke mine bekymringer ta over. For hadde jeg gjort det, ville han ligget i senga si i natt, med overvåkingskameraet på, og ikke langt oppe i fjellet sammen med vannet, havskodda og vennene sine.