Et anfall, i en vanlig hverdag

For ti minutter siden kranglet dere. Nå husker du ikke hvorfor, bare følelsen sitter igjen og gjør det umulig å være slik du burde være. I stedet smeller du ut ordrer: Ta bikkja, hent en pute og mobilen min, og en kost! Ungene løper. Den yngste står i kjøkkendøra og har fått tak i den brune valpen som han tviholder på mens han stirrer på mannen, faren, som ligger badet i splintret glass på kjøkkengulvet. Du roper igjen, klemmer det blodige hodet mellom hendene, tar tiden. Det rykker i kroppen hans. Den eldste kaster en pute mot dere. Det er den nye pynteputa. Du har brukt to måneder på å brodere den. Så slår han nummeret:113. Du dikterer, snakker tydelig og høyt, spør om de svarer. Han nikker. «Snakk til dem da!» roper du. Han rister på hodet og rekker deg telefonen før han forsvinner sammen med broren og valpen. Du blir nødt til å legge puta under det blodige hodet for å ta imot telefonen. «Det var eldstegutten som ringte for meg skjønner du, men han er for redd til å snakke». Hundreogtrettendama spør om det er epilepsi, hvor lenge anfallet har vart og om han er bevisst nå? «Han knuste stekeovnsdøra med hodet da han falt.» sier du. Hun sier at ambulansen er på vei, at du må sørge for at pasienten har frie luftveier.

Krampene avtar. Du prøver å bøye hodet hans bakover, legger den ene armen under pynteputa, presser oppover. Bakhodet dunker i gulvet, men han puster mer normalt. Tungen hans er som en istykkertygget kjøttkake. Du minner deg selv om å skrive drikkejogurt på handlelisten. Det er klamt på gulvet, ryggen din verker og melkesyren dirrer i armen du holder under nakken hans. Buksen hans er våt fra skrittet til knærne. Det er ingen dam, bare fuktighet igjen der urinen ikke har trukket inn i klærne deres.

Etter to bank på ytterdøra er de der, en ung mann og en litt eldre, i de røde uniformene sine. De sorte støvlene deres tråkker glassbiter ned i linoleumen. Legen kommer etter. Mannen din åpner øynene. «Anfall» sier du rolig, ser at han er redd. Den milde stemmen din passer ikke til omgivelsene. «Har du en kost?» Legen peker på det knuste glasset. «Kan hente» svarer du og skal til å åpne vaskeskapet da den unge livredderen oppdager puta på gulvet. Han smiler proft før han bruker pynteputen din til å koste bort glassbiter med. Legen plukker noen rosa krystaller ut av pasientens hodebunn, sier at det ikke er alvorlige kutt, men fare for hjernerystelse. Så reiser han seg og kaster engangshanskene sine i kjøkkenvasken. Glassbitene klirrer mot sluken.

Du pakker toalettsaker og rene klær i en tursekk. Ambulansesjåføren tar imot. «Mannen din er heldig som er gift med en sykepleier» sier han, sparker bort den frynsete puten som ligger i veien og lukker døra etter dem før du får sjansen til å si at du er gartner. Du går inn i stuen hvor du har utsikt til gaten. Kroppen din rister. Det er iskaldt i huset fordi ytterdøra har stått åpen så lenge. De skubber båren med mannen din inn i den gule bilen. Han har fått ullteppe på seg. Du burde gå på kjøkkenet, rydde. Burde finne ungene, trøste. Men blir stående og speide etter lyset fra bakvinduene i ambulansen.

Skrevet av Stine King