Ensomhet og psykisk helse

Har du venner? Dette er spørsmålet jeg ofte får av leger, sykepleiere og psykologer. Min innrømmelse i dag er at jeg er ensom, selv med venner og familie rundt meg. Selv om jeg er klar over det, så er det en utfordring å si det høyt, både til meg selv og andre.

Epilepsikirurgi, bilturer og få venner
I min oppvekst gikk jeg gjennom en lang utredning knyttet til epilepsikirurgi. På den tiden var min familie bosatt i Skien, og alle testene jeg skulle igjennom i forbindelse med utredningen var i Oslo, så da ble det mange dager med fri fra skolen på grunn av kjøreturer til hovedstaden. Dette gjorde at jeg ikke fikk så mange venner på skolen, og ble sett på som «hun syke», noe som ikke gjorde det lettere å gå på skolen. Elevene hadde ikke fått noen form for opplæring eller en betryggende samtale om mine anfall annet enn at læreren vår hadde sagt til dem at «av og til må Noor legge seg på madrassen bakerst i klasserommet».

Caféturer, psykisk last og utfordringer
Det er lite fokus på den psykiske lasten som følger med en kronisk sykdom som epilepsi, noe som jeg personlig føler at er like viktig som det fysiske aspektet, altså det som skjer med kroppen din. For min egen del så kjenner jeg på en del sosial angst og redsel for å få anfall foran fremmede mennesker som ikke vet hva de skal gjøre. De vennene jeg har, lever sine aktive arbeidsliv, og har jo ikke mulighet til å være med ut på café eller liknende, så da blir det ofte til at jeg blir hjemme i stedet for å gå ut på egenhånd.
Så er det utfordringen da. Kan jeg klare å bryte muren jeg har bygget rundt mitt eget hus ved å ikke ha vært ute på lang tid? Dersom man har opplevd mange vanskelige ting, så er det lett å føle at man har en mørk sky over livet sitt. Jeg tar sorgen på forskudd oftere enn jeg burde, så min utfordring er å bryte dette mønsteret.

Ensomhet, solbriller og frivillig arbeid
Så hva kan jeg gjøre for å få lettet på ensomheten? Min løsning har vært å jobbe frivillig for diverse organisasjoner. Her er det bare å velge seg en organisasjon som vektlegger de samme verdiene som du gjør. En ting som er fint med frivillighetsarbeid; det er alltid et behov for flere mennesker som vil donere sin tid til organisasjonen! Det finnes ingen form for prestasjonskrav, en nulltoleranse for mobbing, samt at du kun møter når du vil eller er i form til det. Kanskje det viktigste er at behovet for rutiner og sosial stimuli er fylt. Hvis det er behov for solbriller ute, så kommer du deg ut i tid til å faktisk kunne bruke dem!
I mitt tilfelle vet jeg at uforutsigbarhet kan være en anfallsøkende faktor, så jeg er avhengig av å ha en ukeplan med strukturerte hverdager. Dette er jo helt individuelt, vi er jo alle forskjellige, og noen vil kanskje føle det helt motsatte av meg.

Muligheter, tiltak og positivitet
Jeg har meldt meg inn i Epilepsiforbundet, og det er en avgjørelse jeg ikke angrer på. Det tok flere år med epilepsi før jeg så mulighetene, fordelene og tryggheten som følger med denne organisasjonen. Norsk Epilepsiforbund inviterer til diverse arrangementer, både informative og sosiale. Her vil det være muligheter for å skaffe seg venner som faktisk vet hvordan du har det og kan si «Jeg vet hvordan du har det» uten at det blir en irriterende kommentar fra en person som er frisk som en fisk. 

Jeg er aktiv i Den Norske Turistforeningen, som har tilrettelagte turer i alle vanskelighetsgrader. Dersom det skulle være behov for det, så har de lavterskelturer, der aktive turgåere stiller med ledsagere og firbeinte venner. Det finnes seniorturer, juniorturer, og lokallagene tar imot ønsker om tjenester og turruter av alle vanskelighetsgrader. Den Norske Turistforeningen gir en mulighet til å bidra med frivillig arbeid på en litt mer aktiv måte. Hvert halvår arrangeres det «Kom-deg-ut-dagen» for barn, denne dagen pleier jeg alltid å være med som frivillig.

Dagens tips; glasset er halvfullt, ikke halvtomt!