Historier fra en fugleunge med epilepsi

5 år med epilepsi. Rundt 3650 skjeer med yoghurt. I yoghurten fantes det et hvitt pulver. Det pulveret hadde mamma helt ut fra kapslene som skulle ta rotta på epilepsien jeg fikk i en alder av 3. Det er sånn jeg husker det. En del av livet som jeg både opplevde som slitsom, irriterende, men også som grunnleggende for den jeg er blitt til i dag. I et intervju med Romerikes Blad fortalte jeg om hvordan diagnosen var med på å endre min kurs innen yrkesvalg og interesser. Epilepsien var nok bare en av mange faktorer til hvorfor jeg er utdannet skuespiller i dag, men den var absolutt med på å sette fotballskoene på hylla og ta fatt i tegnesaker og mikrofon.

For meg var ikke diagnosen noe jeg gikk rundt og var redd for. For hjernen ga meg ingen mulighet til å huske hendelsene. Da jeg begynte på barneskolen ble både lærere og elever informert om diagnosen. Jeg husker spesielt godt at en av lærerne tok bilde av meg. Den ene fortanna lengre enn den andre. Bildet ble laminert og hengt opp på lærerværelse som "WANTED" nærmest. Noen lærere - om ikke alle, var utstyrt med sprøyter. Sprøyta skulle stikkes godt opp i endetarmen om et anfall skulle inntreffe i skoletiden. Jeg husker spesielt godt at jeg tenkte det ville bli flaut om læreren skulle blotte rumpa mi for hele klassen, men det ble det heldigvis aldri noe av. Jeg husker hvordan jeg fortalte en god barndomsvenn i et friminutt på barneskolen, at et anfall som ikke ble stoppet kunne ende med døden. Jeg var liten, forstod kanskje ikke alltid alvoret, men når jeg først hadde en diagnose- hvorfor ikke skape litt drama rundt den? Oppmerksomhet var jo kult. Og det fikk jeg.

Når jeg ser tilbake på de fem årene med diagnosen, har nok dramatikken vært størst for de rundt meg. Jeg har blitt fortalt at jeg hadde de fleste anfallene hjemme. En gang fikk tvillingbroren min oppleve det. "Ikke tull da, Anders! Ikke tull..." har jeg blitt fortalt at broren min sa. Selvom jeg er en som mange ser på som komiker, var ikke dette et av tilfellene hvor jeg bydde på humor. Det jeg husker aller best var da moren min skulle medisinere meg en kveld etter kveldsmat og på automatikk gikk bort til den stolen jeg vanligvis satt i. Denne kvelden var det tvillingbroren min som satt der (det skal sies at vi er ganske forskjellig i utseende). Den kvelden var det ham som fikk én av mine 3650 skjeer med yoghurt. Det ble et spetakkel uten like. Min mor kastet seg på telefonen til legen, forsøkte å få broren min til å kaste det opp igjen og selv satt jeg bare der. Alt skjedde så fort. Alt gikk veldig bra.

Epilepsien kunne også gjøre det kjedelig for meg i flere sammenhenger. Ikke ble jeg bare fortere sliten, men det var ikke alt jeg kunne gjøre som de andre. Jeg fikk ikke se på 3D'ens utvikling (4D) i Hunderfossen. Jeg måtte ta følge med en voksen når vi skulle se en forestilling "Heksene". Jeg husker veldig godt lappen som hang på døra inn til salen; "Forestillingen inneholder strobelys og er ikke egnet for barn med epilepsi. Barn bør ta følge med en voksen". Jeg hadde fått tydelig beskjed om at strobelys kunne utløse anfall som om øynene ga beskjed opp i skallen min. Det hele gikk veldig fint og jeg husker fremdeles i dag hvor stilig det var med denne effekten på scenen. Om jeg ikke tar feil, var også denne forestillingen satt opp på dramalinja ved den skolen og linja jeg selv  skulle komme inn på noen år senere.

En annen ting som diagnosen min dro med seg var lett hjernerystelse. Et dunk i hodet endte alltid opp med et mindre koselig besøk på sykehuset. Det er spesielt to episoder jeg husker svært godt i den forbindelse. Jeg beklager småekle detaljer som kan oppstå underveis. Som en av de andre gutta i min alder, begynte jeg på fotball. Karrieren ble ikke spesielt lang, men noe har jeg vel å fortelle riktig nok. En fotballtrening gikk ut på å føre ballen mellom bena samtidig som man skulle bevege seg rundt. God var jeg ikke, så jeg fokuserte så klart mer på ballen enn å se meg omkring mens jeg kløna meg rundt på gressmatta. Her kom jeg i nærkontakt med en av de andre spillerne på laget. Vi skallet. Det svartnet for meg. Jeg kom til meg selv igjen ganske fort, og fikk beskjed om at jeg måtte si i fra om jeg ble kvalm. Og jada.. det ble jeg. Aldri i livet har jeg følt meg så kvalm. Jeg husker at jeg satt på knærne og rev i gresset, mens jeg kaldsvettet. Mamma hadde fått beskjed og hun dukket opp like etterpå for å kjøre meg hjem. Hun fikk plassert meg i forsetet med en pose på fanget, og tvillingbroren min i baksetet. Det hele gikk veldig fint, helt til vi var kommet til gata jeg bor i. Posen ble full av mitt indre meg, og broren min forsøkte å forlate bilen i fart. Han har aldri likt lyden av oppkast. Det var jo riktignok morsomt, men kanskje ikke så morsomt at den posen jeg kastet opp i... var full av hull. Husker jeg ikke feil, endte også denne historien på sykehuset.

Den andre historien var kanskje verst. Ikke ekkel, men jeg husker det hele som et lite helvete i hverdagen. Det var vinter og kaldt. Snøhaugene var store som fjell da lille meg forvillet meg bort i et hjørne av skolegården. Der foregikk den brutale leken "Kongen på haugen" - en lek jeg ikke var en del av. Likevel skulle det få fatale følger for meg. I det jeg passerer snøhaugen, får jeg et uheldig offer slengt ned fra haugen og over meg. Hva skjer så? Vi skaller... og hva betyr det? Hjernerystelse - velkommen skal du være! Det hele skjer veldig fort og jeg tror det skal gå bra. Jeg kommer meg inn til timen igjen som om ingen ting har skjedd, men den tanken slår fort feil. Læreren min hadde gitt oss oppgaver på tavlen. Den en oppgaven skulle føre til den andre, før man kunne ta seg litt tid til å gå ut. Jeg begynte med å lese, men plutselig forsvant bokstavene og de rullet rundt på papiret. På et tidspunkt må jeg nesten hatt nesa langt nede mellom sidene på boka, men det var umulig. Det neste jeg husker er at jeg blir hentet av kanskje en lettere fortvilet pappa og får en god "klem" av doskåla.

Jeg var også ofte hos legen. Doktoren hadde alltid en gammel skrivemaskin som jeg fikk lov til å skrive på mens foreldrene snakket voksenprat. Jeg var også ofte til undersøkelse; EEG. Det var noe av det verste jeg visste. Tvunget til å ligge stille og sove på lyse dagen. Ikke noe for meg gitt! (Ikke da i alle fall). Jeg aner ikke hvor mange kabler jeg fikk festet til både hodet og brystet, men når jeg først fikk sove, skulle de jo av prinsipp vekke meg igjen også. Sykt irriterende! Men det var en del av både behandling og undersøkelsen. Kampen for friske meg!

Jeg kan fremdeles kjenne lukten av hele opplegget. Sykehuslukten også. Mamma og jeg hadde mange overnattinger på sykehus. Jeg glemmer ikke alle gangene jeg og mamma gikk oppe midt på natta i de endeløse gangene på sykehuset. Hvor mange ganger vi måtte se på luftambulansen ta av og lande. Mammas paraply som vrengte seg da helikopteret tok av for oppdrag. Jeg glemmer ikke natten jeg bestemte meg for å få i meg et glass med eplejuice og en brødskive med leverpostei. Jeg glemmer ikke yndlingskjeksen min "Start". Det er som jeg fremdeles kjenner smaken og konsistensen.

Dette er min historie. Mine fem år med diagnosen. I dag er jeg erklært medisinsk frisk og ofrer ikke så mange tanker lenger til denne delen av livet. Kanskje var det hele nødvendig for at jeg skulle finne meg selv og den jeg er i dag. For svak for fotballbanen, men sterk nok for blyanten, sangen og teateret. Eller kanskje var det skrivemaskinen til legen som satte meg på tanken? En ting er sikkert; jeg har nok blitt veldig tålmodig og setter utrolig stor pris på livet. Jeg har nok også et stort behov for å vise at jeg kan klare meg på egenhånd i dag, etter å ha følt meg som en skadeskutt fugleunge i lang tid og hvor alle skulle holde et øye med en.

Anders Kristiansen