Ny videreutdanning skal øke epilepsikompetansen blant helsepersonell

Studiet er en frittstående videreutdanning på bachelornivå. Målgruppen er ansatte i helse- og omsorgstjenesten, (re)habiliteringstjenesten eller poliklinikk, altså ulike typer helsepersonell som jobber hovedsakelig i kommunene. Utdanningen kan også være aktuell for dem som arbeider innen pedagogisk virksomhet med elever som har epilepsi. Studiet er et deltidsstudium som går over ett år, og all undervisning foregår digitalt.

– Vi sitter i styrings- og referansegruppen, og har derfor vært med å planlegge innhold og organisering av utdanningen, forteller Haavaag. – Det har vært veldig fint at vi har fått være med på dette. Studiet startet opp i januar i år, og i løpet av første semester har vi deltatt med foredrag om både det å leve med epilepsi og om Epilepsiforbundets arbeid.

SSE bidrar med kompetanse
Også mange fra SSE holder forelesninger på den nye videreutdanningen. Ellen Kjendbakke er undervisningsleder ved SSE. Hun har blant annet ansvar for all kursvirksomhet som SSE har, og er medlærer på alle samlingene til den nye videreutdanningen.
Hun kan fortelle at SSE allerede i 2005 startet en videreutdanning på Høgskolen i Oslo og Akershus i epilepsi og rehabilitering. Den bestod av fem fysiske samlinger i året på SSE.
– SSE drev utdanningen i samarbeid med høgskolen, forteller Kjendbakke. – Det var litt få studenter en periode, så vi tok en pause i noen år, fra 2014 til 2017. Etter det begynte vi å planlegge en digital videreutdanning.

Deltagere fra hele landet
Og i januar i år startet den nye heldigitale videreutdanningen «Epilepsi, helseveiledning og kvalitetsforbedring i praksis» med 30 påmeldte studenter og fire digitale samlinger i løpet av første semester. Det er stor interesse for utdanningen, og det har vært lite frafall underveis. Torunn Erichsen var initiativtager til studiet, og er emneansvarlig sammen med kollega Kari Høium på vernepleierutdanningen. Erichsen har yrkesbakgrunn som sykepleier og Høium som vernepleier. De jobber ved hvert sitt institutt på OsloMet, så studiet driftes som et samarbeid mellom Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid og Institutt for atferdsvitenskap.
– Vi ville ha en heldigital utdanning, og det var besluttet lenge før koronaen, forteller Erichsen. – På den måten kunne vi gjøre utdanningen lett tilgjengelig for søkere fra hele landet.
Og Erichsen, som tidligere har jobbet i mange år på SSE i ulike stillinger, har lenge vært opptatt av å øke epilepsikompetansen hos helsepersonell.
– Da jeg var sjefssykepleier på SSE i 2000 tok jeg initiativ til den forrige videreutdanningen «Epilepsi og rehabilitering», forteller hun. – Jeg fikk da Kari Høium med på laget som lærer fra høgskolen.

Gratis pensum tilgjengelig for alle
Det er Erichsen og Høium som har laget den digitale læringsressursen «Epilepsi og helseveiledning», publisert i Bokskapet på OsloMet i 2018 og fullrevidert i 2021. Læringsressursen danner mye av utgangspunktet for det pedagogiske opplegget i det første semesteret. Den vil studentene også kunne anvende etter endt studium.

– Læringsressursen ligger åpen, gratis og lett tilgjengelig, og kan benyttes av alle interesserte, forutsatt at man registrerer seg ved første gangs pålogging, forteller Erichsen.
I den digitale læringsressursen finner du også filmer fra Epilepsiforbundet som er satt inn i en pedagogisk sammenheng. Erichsen og Høium håper at læringsressursen blir benyttet aktivt ute i tjenestene.

Hva er helseveiledning?
Videreutdanningen består av to emner. Det første heter «Epilepsi og helseveiledning».
– Å vie helseveiledning en stor plass i emnet er en fortsettelse av Bent Høies tanke om pasientens helsevesen og at pasienten skal være i førersetet, forklarer Erichsen. – Pasientene trenger oppfølging på hvordan de skal leve livene sine. De må få personsentrert veiledning utfra medisinske forhold og de helseutfordringer de opplever, for eksempel når det gjelder skole og hvordan håndtere info til venner. Vi vektlegger det å veilede helsepersonell, slik at pasientene blir aktive i sitt eget liv. Også undervisning om epilepsi til kollegaer inngår som et sentralt element i utdanningen. Det handler mye om kommunikasjon og relasjonsarbeid. Det gjelder overfor pasienter, i deres nettverk, og i samarbeid mellom ulike nivåer i helsetjenester, for eksempel kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Et forbedringsprosjekt på egen arbeidsplass
Det andre emnet heter «Kvalitetsforbedring i praksis». Her får studentene en praktisk oppgave de skal gjøre på sin arbeidsplass. Det handler om et konkret forbedringsarbeid.
– Dette kan være nyttig for stedet der studenten jobber, sier Kjendbakke ved SSE.
– Poenget er å involvere arbeidsplassen studentene jobber på. Forbedringsarbeidet kan for eksempel dreie seg om å forbedre opplæringen om epilepsi av ansatte på arbeidsplassen. Et eksempel fra den gamle videreutdanningen handlet om å finne et egnet sted der magneten til vagusnervestimulatoren kunne ligge fast, slik at den ble lett å finne om natten.

Erichsen på OsloMet kommer med flere eksempler:
– Hvis man jobber et sted og ser at det er dårlige rutiner for medikamenthåndtering, så kan dette være et utgangspunkt for et forbedringsprosjekt. Etterlevelse er et annet eksempel. Hvordan informerer du den enkelte til å gjøre gode valg? Dokumentasjonsrutiner er enda et eksempel, eller å kvalitetssikre rutiner for å følge til undersøkelser. Det som er viktig for oss er at studentene både planlegger et forbedringsarbeid, at de får gjennomført det, evaluert resultater av forbedringen og deretter planlagt justeringer. På den måten lærer de hele prosessen.
Ifølge Erichsen og Høium legger utdanningen vekt på aktiv studentdeltagelse og medstudentlæring. De legger opp til aktive deltagere i de digitale samlingene. Studentene presenterer noe, og så uttaler de andre studentene seg. Til slutt gir lærerne tilbakemelding. De bruker den digitale plattformen Zoom, der man kan dele seg inn i mindre grupper, såkalte «break-out-rooms» når man skal gjøre gruppearbeid.

Utfordrer studentene
En av studentene på kurset er 30 år gamle Leif Kristian Nedberg Kongstein. Han er vernepleier, har videreutdanning i utviklingshemning og psykiske lidelser, og jobber ved Seksjon utviklingshemning og autisme ved Blakstad sykehus i Asker. Han er veldig fornøyd med studiet, og setter pris på å bli utfordret av lærerne.
– Det stiller mer krav til oss som studenter. Det gir flere innfallsvinkler til gruppearbeidet når vi som studenter får komme med tilbakemeldinger før lærerne. Ellers blir vi lett bare enige med dem, mener han. Han er veldig positivt overrasket over forkunnskapene til de andre studentene:
– Mange i kullet har mye erfaring fra før, og flere jobber på SSE. Det skaper mange gode diskusjoner i gruppa.

Selv har han jobbet på Seksjon utviklingshemning og autisme siden 2013, etter å ha jobbet i bolig for utviklingshemmede siden 2009.
– Vi har mange pasienter med utviklingshemning og autisme som også har epilepsi. Det kan være vanskelig å skille hva som er hva når man har alle disse lidelsene sammen. Men jeg tror det vil bli litt lettere etter å ha gått på dette studiet.
En annen ting han synes kan være vanskelig i jobben, er å se forskjell på de som har epilepsi og de som har PNES. Men han håper å bli litt tryggere på det også etter studiet.
– Jobben min består mye av undervisning og veiledning av kollegaer og boligpersonale. Det blir nyttig å se epilepsien i en større sammenheng etter studiet. De som kommer til oss utredes hovedsakelig for en psykisk lidelse, men ofte ser vi at belastningen i hverdagen er for stor for dem, og at det må tilrettelegges en del. Vår jobb er å anbefale tilrettelegging til kommunen. Jeg kan bruke utdanningen når jeg skal veilede boligpersonale, skoler, arbeidsplasser og andre arenaer der pasientene våre er. Vi som får lov å studere bringer også kunnskapen videre til kolleger på interne fagdager, sier Kongstein.

Håper på bedre tjenester for brukerne
Og det er nettopp det som er et av målene for utdanningen, at studentene skal holde kurs videre for dem de jobber med. Derfor ligger alt materiell åpent og gratis i e-læringsressursen i Bokskapet.
– Jeg håper denne utdanningen skal bety bedre tjenester for brukeren, ved at det er mer kvalifiserte personer nær brukeren, sier Erichsen. – Det er gjort store undersøkelsen om hva helsepersonell kan om epilepsi, og det er lite. Mange pasienter har også oppgitt at de ikke vet hva de skal gjøre i ulike sammenhenger, for eksempel hvis de har glemt å ta medisinen sin.

Også generalsekretær Haavaag i Epilepsiforbundet er opptatt av at det skal finnes personer med god kompetanse på epilepsi i alle kommuner.
– Vi har jobbet for denne utdanningen lenge, og den øker epilepsikompetansen i kommunene. Vi oppfordrer alle kommuner til å sende ansatte på denne videreutdanningen, sier hun.

Artikkelen er hentet fra EpilepsiNytt 2/21.
EpilepsiNytt sendes til alle medlemmer fire ganger i året. Ønsker du å bli medlem, kan du melde deg inn her på nettsiden vår.