SPØRSMÅL:
Hei.
Vi opplever at det å leve med varierende dagsform og energi, og ikke minst med diverse kognitive utfordringer grunnet epilepsien, er vanskelig for vår datter på 12 år. Hvordan best formidle de "usynlige vanskene" til jevnaldrende, uten å få stempelet som dum eller rar og annerledes? Men formidlet på en måte som fremmer inkludering og felleskap?
Kunne ønske Epilepsiforbundet hadde en idébank til gode strategier eller powerpoint utkast/rammer å bygge på for formidling om barn/ungdom til barn/ungdom, spesielt ang kognitive og usynlige utfordringer knyttet til epilepsi.
På forhånd takk for hjelpen!
SVAR:
Hei.
Dette med kognitive utfordringer kan være veldig vanskelig, spesielt for unge med epilepsi. Tilrettelegging på skolen er veldig viktig her, og ettersom mye av utfordringene kan komme til syne i skolehverdagen for ungdom med epilepsi, er det fint å få tilpasset studiehverdagen slik at den blir mest mulig komfortabel for deres datter. Epilepsi opptrer svært forskjellig fra person til person og dermed vil tilretteleggingsbehovet variere. Derfor er det viktig å gi skolen tilstrekkelig med informasjon om ditt barns situasjon og at dere ønsker en tilpasning. Får hun god tilrettelegging på skolen, tror jeg hun vil føle seg mer inkludert med resten av klassen, istedenfor å være redd for å bli stemplet som dum, rar eller annerledes.
Av egen erfaring, kan det være smart å be læreren skrive opp det som blir sagt og diskutert i timene. I tillegg hjalp det meg veldig å ha en Pc tilgjengelig slik at jeg kunne skrive ned på den istedenfor på papir, da dette går raskere og man yter mer i undervisningen. Det er veldig mange muligheter for tilpasning på skolen, og etter min erfaring må man prøve seg litt frem for å finne ut hva som passer best for henne.
Når det kommer til det sosiale, er det viktig å understøtte mulighetene hun har for å delta i et sosialt fellesskap, ved å motivere og huske at de kognitive utfordringene ikke skal være en hindring for vennskap eller felles aktiviteter. Vær åpen om at hun har epilepsi og informer om hva det er. Jeg snakket med mine venner fra første stund om hva min diagnose innebar (absense epilepsi), og det ble dermed lettere for de rundt meg å forholde seg til det. Holder man det for seg selv, kan det fort bli slitsomt, og de rundt vil ikke stille spørsmål.
Takk for gode tips, vi tar dette videre til Epilepsiforbundet.
mvh
Fam Vivian Bekkengen (Ungdomskontakt)