Fullførte videregående utdanning i 40-årene

Sigve Melbys vitnemål fra ungdomsskolen i 1973 besto av ‘Lite godt’ og ‘Noget godt’. Det stengte døren til videregående skole – den gang. Tretti år senere tok han fagbrev som hjelpepleier.  

Tekst og foto: Frøy Lode Wiig

Nordøst for Stavanger havn ligger Buøy. Den 0,6 kvadratkilometer store øya, som er knyttet til fastlandet via Bybrua, huser i dag rundt 1.200 mennesker. Her er Sigve Melby født og oppvokst, og her har han bodd store deler av sitt voksne liv. Her har han tilbragt hundrevis av timer på fotballbanen til Buøy Idrettslag, først som spiller, så som dommer. Her har han giftet seg og fått to døtre. Her har han arbeidet i til sammen 44 år i Posten og kommunen.

Her har han lagt planer, som måtte endres, og hatt drømmer, som ikke ble noe av. Her har han hatt epilepsi uten å vite om det. Her har han levd i 40 år med uoppdaget hjernesvulst. Her har han begynt på nytt som godt voksen. Her har han skapt et godt liv.

Buøens skolehus ble først oppført i 1861. Ett hundreår senere var det opprinnelige, enkle skolehuset i umalt tre erstattet med nytt skolebygg. Hit kom syv år gamle Sigve en augustdag i 1965. Med ransel, blanke ark og store forventninger til sitt aller første skoleår. Han kom i klasse med 25 andre gutter, og livslange vennskap oppsto. I timene var det først ABC og 2+2, senere norske kongerekker og engelske gloser. På fritiden var det fotball, fotball og mer fotball.

Sigve trivdes på skolen, men tanken naget: Jeg er dum.

I karakterboka var det mest lite godt og noget godt å spore, bortsett fra i praktiske fag som gymnastikk, sløyd og heimkunnskap. Der var Sigve meget, av og til særdeles, god. Men i teoretiske fag gikk det trått. Uten at det utløste hjelp eller støtte av noe slag. Gutten var vel ikke særlig lærenem, ferdig med det.

– Jeg tenkte ofte at jeg måtte være steindum. Jeg fikk ikke med meg ting slik de andre gjorde, husker Sigve i dag.

Dagdrømmeri eller epilepsi?
Kanskje virket det som om han dagdrømte, kanskje stirret han mye ut av vinduet, kanskje falt han av i samtaler og diskusjoner? Diffuse symptomer, som kan være så mangt. Alt fra kjedsomhet og manglende motivasjon til fokale anfall på grunn av epilepsi. Førstnevnte en forklaring som er lett for skolen å ty til, sistnevnte mer ukjent for lærere både da og nå.

Én ting husker Sigve sikkert fra klasserommet: Han vegret seg voldsomt for å ta ordet. Han rødmet mye og sterkt. «Tomaten» kalte klassekameratene han. Fremdeles, som godt voksen, kvier han seg for å snakke i forsamlinger. Selv om han nå vet at den kraftige rødmingen var et symptom.

Vitnemålet fra ungdomsskolen utelukket videre utdanning. Karakterene var ikke gode nok til å komme inn noe sted.

– Jeg fortalte aldri karakterene mine til en sjel. I stedet sa jeg at jeg var skolelei, og at jeg ikke ville gå mer på skole, sier Sigve.

Drømmen var politi. Den gang kunne man komme inn på politiskolen hvis man hadde vært i militæret. Sigve dro i militæret som 17-åring, til politiskolen året etter. Men før han kunne gå ut i praksis som politiaspirant, måtte han ta en eksamen. Den strøk han. Lærerne på politiskolen skulte til vitnemålet fra ungdomskolen, og ba Sigve revurdere yrkesvalget. Politidrøm knust.

Ny plan, ny jobb
Ny plan: Å bli bussjåfør. Han fikk jobb i et busselskap, og vasket busser om natten. Frynsegodet var at firmaet betalte for førerkort klasse to. Da førerkortet var i hende, sto ny jobb klar.

Så kom det første GTK-anfallet, den 18. november 1978. Ambulanse til sykehus. Ingen utslag på tester for hjerteinfarkt eller diabetes. Sendt hjem dagen etter. Ingen forklaring på anfallet. Førerkort inndratt. Sjåførdrøm knust.

Det neste krampeanfallet kom en måned senere. Denne gangen ble Sigve innlagt på nevrologisk avdeling, utredet og diagnostisert med epilepsi. Han var 20 år gammel, med en kronisk sykdom, uten utdanning.

– Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle jobbe. Jeg oppfattet ikke meg selv som veldig syk, og jeg hadde god effekt av medisinene jeg fikk, forteller Sigve.

Han gikk fra arbeidsplass til arbeidsplass og spurte om det var noen som hadde bruk for han. Ja, sa Posten. Først som postbud, deretter i skranken. Sigve ble der i 24 år.

Våkenetter ga flere anfall
I 1993 fikk han og kona sin andre datter. En nydelig, velskapt jente som ikke ville sove. Våkenettene ble mange. Sigves epilepsi ble verre, legebesøkene hyppige, undersøkelsene tallrike.

– Mangel på søvn og dårlig søvn har alltid vært triggere for meg. Da datteren vår var liten, hadde jeg så mange anfall at operasjon fremsto som det beste alternativet, forklarer Sigve.

Han ble operert i 1996. Ett år etter operasjonen fikk han et brev i posten hvor det sto at legene hadde fjernet en godartet hjernesvulst. Svulsten var ikke blitt oppdaget på noen av de utallige undersøkelsene Sigve hadde vært gjennom de forutgående 15 årene.

– I førti år levde jeg med en uoppdaget hjernesvulst som høyst sannsynlig forårsaket min epilepsi. Jeg vil sterkt oppfordre andre pasienter og deres behandlere til å vurdere om hjernesvulst kan være en mulig årsak, fremholder Sigve.

Hvor viktig operasjonen var for han, kan ikke overvurderes.

– Etter operasjonen har jeg fått livet i gave på nytt, sier han.

Omstart midt i livet
Det ble slutt på anfallene. Seponering tok åtte år, men så var det slutt på medikamentbruk også. Kona undret: Kunne det tenkes at konsentrasjonen og hukommelsen var bedre nå som epilepsien var borte? Var det på tide med en ny start midtveis i livet? Ja.

På Sentralsykehuset for epilepsi (SSE) hadde Sigve møtt mange pasienter med Downs syndrom. De ville han jobbe med. Sigve la enda en ny fremtidsplan: Han ville bli vernepleier. Da måtte han ta utdanning. Etter operasjonen fikk han støtte fra NAV til rehabilitering og omskolering.

40 år gammel gikk Sigve tilbake til skolebenken. Langt tilbake måtte han, helt til grunnskolepensum. Der hadde han store kunnskapshull. Glemt var grammatikk, regneregler og historiske hendelser. Hvis de noen gang hadde blitt loggført i Sigves hjerne. Kanskje hadde anfallene hindret han i å få med seg det elementære. På voksenopplæringen på Kongsgård skole i Stavanger gjenlærte han matte og norsk, historie og samfunnsfag. I klasserommet var han sammen med andre voksne som av ulike grunner – sykdom, rus eller familiesituasjon – trengte et forsøk nummer to på skolen.

– Det var veldig kjekt å gå på skole igjen. Jeg mestret mer denne gangen, sier han.

Kjekt, men ikke enkelt. Det er heller ikke gjort i en fei å ta om igjen ni års skolegang, pluss tre nye år på videregående skole. Sterk egenmotivasjon var avgjørende.

– Jeg hadde veldig lyst til å jobbe med mennesker med Downs. Det ga meg stor motivasjon til å fullføre skolen, forklarer han.

Det tok flere år, men til slutt hadde Sigve svart på hvitt: Studiespesialiserende fag på videregående skole.

– Jeg var så overrasket og stolt over at jeg kom meg gjennom. Ingenting i min tidlige skolegang tydet på at jeg skulle klare å bestå videregående skole, sier Sigve.

Teoritungt studium
Han søkte vernepleierutdanning, og kom inn. Det første studieåret gikk fint, men så ble teorien for tung.

– Før jul i andre studieår var jeg så stresset. Jeg sov lite, hadde smerter i brystet og var redd for å bli syk igjen. Jeg torde ikke presse meg for hardt, forteller han.

Drømmen om vernepleier røk, men Sigve fikk godskrevet studiepoengene. Han la atter en ny plan: Hjelpepleier. Den planen slo til, endelig.

I 2005, førti år etter sin første skoledag på Buøy, var Sigve Melby ferdig utdannet hjelpepleier. Gutten med lite godt vitnemål var nå mannen med bestått fagbrev.

Frem til han gikk av med pensjon ved årsslutt i 2021, jobbet Sigve som hjelpepleier i Stavanger kommune.

– Jeg stortrivdes i jobben min. Hvis pensjonsreglene var annerledes, skulle jeg gjerne ha jobbet lenger. Om noen hadde sagt til meg i min ungdom at jeg skulle ende opp med et langt og lykkelig yrkesliv i helsevesenet, ville jeg ikke ha trodd på dem. Det er godt vi ikke vet hva livet bringer, sier han.

Samtidig kunne mye vært annerledes om flere visste mer om epilepsiens årsaker og symptomer. Sigve er opptatt av at kunnskap om epilepsi bør inn i lærerutdanningen. Hans oppfordring til lærere er å være obs på eleven som ikke følger med og virker helt borte. Det kan være noe helt annet enn dagdrømming, bare spør Sigve Melby.

Artikkelen er hentet fra EpilepsiNytt 2/23.
EpilepsiNytt sendes til alle medlemmer to ganger i året. Ønsker du å bli medlem, kan du enkelt melde deg inn her.