Fikk studiestøtte av Kari Thrane-Steens fond

1. mai er fristen for å søke om studiestøtte fra Kari Thrane-Steens fond. Emma Fredriksen (20) fikk denne støtten da hun studerte sammenlignende politikk.
– Hvis man har mulighet, så burde man søke, man har jo ingenting å tape på det, sier hun.

Kari Thrane-Steens fond gir hvert år utdanningsstipend til ungdom som er mellom 17 og 30 år, og som har epilepsi. Emma har hatt det sjeldne epilepsisyndromet Jeavons syndrom fra hun var seks år, og kunne i perioder ha flere hundre absensanfall hver dag. Jeavons syndrom er genetisk betinget, og kjennetegnes ved ufrivillige rykninger i øyelokk, med og uten absenser. Noen faktorer som kan utløse anfall, er lukkede øyne og fotosensitivitet.

Emma forteller at hun bruker medisiner, men går ikke rundt og tenker på at hun har epilepsi.
– Som regel har jeg bare absensanfall, men hvis jeg stresser mye, kan jeg få flere anfall som varer lenger. Og hvis jeg har vært syk og stresser, kan jeg få krampeanfall. Det skjedde for noen uker siden, da jeg dro på jentetur selv om jeg var syk. Da jeg kom hjem, fikk jeg et anfall som ga meg blåveis og kutt i panna, forteller hun.

Spør om hjelp med søknaden
– Du blir oppfordret til å skrive litt om deg selv når du søker om støtte fra Kari Thrane-Steens fond. Hvordan gjorde du det?
– Jeg spurte de rundt meg, og fikk god hjelp av mamma. Det kan være vanskelig å se seg selv utenfra, så da kan det være lurt å få hjelp av de rundt deg som kjenner deg godt. Spør dem om hvordan de ville beskrevet deg.
– Hva betydde støtten for deg?
– Som mange andre studenter, fikk jeg ikke så mye fra Lånekassen. Når jeg fikk det stipendet, betydde det at jeg fikk en buffer. Jeg slapp å jobbe ved siden av, og jeg kunne ta det mer med ro og ikke stresse med penger. Og det var veldig bra, for når jeg stresser, får jeg mer anfall.

Dersom du har spørsmål når det gjelder søknaden, kan du ta kontakt med leder i Kari Thrane-Steens fond Jørn Sibeko, på mail: jorn@epilepsi.no eller tlf: 22 47 66 03/ 922 57 424.

Morsomt å lære nye ting
Emma begynte på bachelorgraden sin i fjor høst, og har fortsatt med studier i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen
– Jeg var usikker på hva jeg skulle studere, så jeg søkte på det som jeg syntes virket interessant, og kom inn på førstevalget mitt, forteller hun.

De som kjenner Emma, forteller at hun er svært hardtarbeidende, og at hun på grunn av epilepsien må jobbe mye hardere enn mange andre for å få til det samme.
– Det er mange som jobber hardt, det er vel ikke bare meg. Men i perioder når jeg er stressa og får mye anfall, sliter jeg med konsentrasjonen, og må jobbe hardere for å lære meg ting. Men jeg har alltid jobbet masse, og har gode arbeidsvaner.

– Hva er motivasjonen din?
– Jeg synes det er morsomt å lære nye ting, og jeg vil jo gjerne gjøre det bra. Jeg synes det er morsomt å dra på skolen, for jeg har gode venner der. En ting jeg må jobbe med, er å tenke at så lenge jeg gjør mitt beste, så er det bra nok. For jeg vil jo selvfølgelig gjøre det best mulig.
I tillegg lever Emma sunt og trener.
– Jeg prøver å trene variert, både styrke og kondisjon. Jeg er veldig glad i å jogge.

På reise i Asia med epilepsi i ryggsekken
Emma er også glad i å reise, og har lyst å ta deler av studiet i utlandet. I fjor vår tok hun en studiepause og reiste rundt i Asia i tre og en halv måned sammen med en venninne.

– Det var kjempemorsomt og veldig lærerikt. Jeg har alltid hatt lyst å reise. Det å dra til Asia og oppleve kulturen der var veldig gøy. Det er morsomt å dra til land som har litt ulike kulturer fra det vi har i Norge.
Og jentene fikk jammen oppleve kulturforskjeller. Da de ankom Dehli i India, ble de hentet av en taxi fra det hotellet de skulle bo på. På taxien var det et klistremerke hvor det stod at den som kjører denne bilen respekterer kvinner.
– Venninnen min og jeg opplevde ikke noe ubehagelig, men vi snakket med andre som hadde gjort det, forteller Emma.

– Hva var det beste med turen?
– Det beste var å oppleve nye kulturer, men det jeg kanskje husker best, var da vi så soloppgangen fra Taj Mahal i India. Da skjønte jeg hvorfor den er utpekt til et av verdens syv nye underverker.
– Hva var det verste med turen?
– Det verste var da vi kom til Dehli, første stopp på turen. Trafikken var helt forferdelig, og første dagen var det mange som så at vi var turister og som prøvde å svindle oss. Vi skulle kjøpe togbilletter, og gikk inn på et kontor der vi så logoen til togselskapet. Heldigvis skjønte vi i tide at de ikke solgte ekte togbilletter der.

– Må man ta noen spesielle hensyn når man er ute og reiser med epilepsi i ryggsekken?
– Pass på å ta medisinen til samme tid hver dag. Pass på å ta det med ro når du er stressa og sliten. Det kan være vanskelig når det er mye man vil se og oppleve, men mange får mer anfall når de er stressa. Venninnen min var veldig flink til å ta hensyn når hun så at jeg var sliten.
– Var anfallene et problem på turen?
– Jeg fikk bare disse små absensanfallene som jeg ikke legger særlig merke til. Men det kunne hende, dersom jeg var veldig sliten eller stresset, at absensanfallene varte litt lenger enn de vanligvis gjør. Da var det eneste som hjalp, å ta det med ro, og for meg ble ikke anfallene noe problem.