Ekspertens råd til deg som vil være fysisk aktiv

Folk med epilepsi trener mindre enn resten av befolkningen, men epilepsi er ingen grunn for å sitte stille. Aktivitet er like sunt for folk med epilepsi som for alle andre. Men hvordan komme i gang? Og hva bør du være bevisst på?

– Det er allment kjent at det er kjempebra å være fysisk aktiv. Det er bra for kroppen og det er bra for den psykiske helsen, sier Irene Barfoed Hauge. Hun er spesialfysioterapeut ved Spesialsykehuset for epilepsi (SSE), og opptatt av å få folk i aktivitet.

Fysisk aktivitet er like positivt for folk med epilepsi som for alle andre, men forskning forteller at denne gruppen har en utfordring.
– Folk med epilepsi er mindre aktive enn resten av befolkningen, sier Barfoed Hauge.

Dette fenomenet kan ha mange og sammensatte årsaker. En av dem er det fagfolk kaller for overbeskyttelse, at man blir begrenset av mennesker som står en nær.
– Det handler om at familie eller nærpersoner, eller kanskje trenere eller venner, kan begrense mer enn nødvendig.

Barfoed Hauge forteller også om ulike meninger blant fagfolk.
– Vi på SSE møter noen ganger pasienter som har fått beskjed av helsepersonell om at de ikke skal trene. De aller fleste med epilepsi tåler fysisk aktivitet godt, det vil si at det ikke påvirker anfallene deres.

Hun forteller at dette gjelder mange, men ikke alle.
– Noen få kan få anfall utløst av at de er aktive. I de tilfellene kan man likevel trene, men det er ekstra viktig å gjøre riktige tilpasninger, sier hun.

Kjenn barrierene dine
Det er mange faktorer som kan sette en stopper for treningen din, vi kaller dem barrierer. I tillegg til overbeskyttelse som vi var innom, kan det for eksempel komme praktiske hindringer i veien. Det kan være vanskelig å komme seg til og fra trening. Kanskje får man ikke nok søvn og mat, og mange har bivirkninger fra medisiner.

– Hvis du tar en pille som gjør deg svimmel hele formiddagen, så er det ikke så kult å gå og trene på ettermiddagen. Så må man jo huske på at mennesker med epilepsi er nettopp det; mennesker som alle oss andre, sier Barfoed Hauge.

Dørstokkmila gjelder altså også for folk med epilepsi, og nyttårsforsettene er like vanskelige å følge opp. Det har ikke noe med diagnosen å gjøre. Uansett hva barrierene er, er det viktig å avsløre dem slik at du kan gjøre noe med det.

Det er ingen som må avstå fra trening på grunn av epilepsi alene, men hver enkelt må vurdere sin situasjon, og noen ganger er det lurt å gjøre det sammen med en fysioterapeut eller lege. Noen kan også ha tilleggsutfordringer som krever ytterligere tilrettelegging.

Andre igjen får bedret anfallssituasjonen av å trene. Og hos alle mennesker styrker det kroppen, noe som gjør deg bedre rustet til å takle anfall og komme deg raskere.

Barfoed Hauge forteller også at trening kan hjelpe med andre deler av livet. Aktivitet kan gjøre at du sover bedre om natten og det kan øke behovet for god og næringsrik mat. Altså kan aktiviteten medvirke til at du får en livsstil som er positiv for epilepsien og anfallssituasjonen.

– For de som har epilepsi, øker fysisk aktivitet livskvaliteten, konsentrasjonen, sosial integrering og det demper stress, angst og depresjon, opplyser Barfoed Hauge.

Vann og trafikk
Alle kan altså være i aktivitet. Spørsmålet er hva den enkelte skal trene og hvordan det er best å tilrettelegge. Det er lurt å fortelle de du trener sammen med at du har epilepsi, og gjerne hva de skal gjøre hvis du får anfall.

Barfoed Hauge trekker frem noen situasjoner der du bør være spesielt forsiktig.
– Det meste er mulig med god tilrettelegging. Men det er to arenaer som krever at man er spesielt observant: vann og trafikk, sier Barfoed Hauge.

Dersom du har anfall som påvirker bevisstheten, skal du ha følgeperson når du er i vann. Det er viktig å forsikre seg om at følgepersonen er sterk nok til å dra deg inn til land.

Ved fare for bevissthetstap må man også vurdere om det er forsvarlig å sykle i trafikken, gjerne i samråd med helsepersonell. Det er viktig å alltid veie risikoen ved aktiviteten opp mot helsegevinsten.

Hvis du ikke får tydelige svar fra legen eller fysioterapeuten, kan du anbefale dem å kontakte SSE for rådgivning, eller lese Oslo universitetssykehus sin retningslinje for epilepsi og fysisk aktivitet, som de finner på nettet. Du kan også ringe SSE selv.

Hvis man opplever å få anfall ved fysisk aktivitet, er det likevel håp.
– Også da må man jobbe med å identifisere så godt som mulig hva anfallet kommer av. Det er ikke sikkert at det er aktiviteten i seg selv som er triggeren for anfallet. Mange kan få anfall av å trene dersom de har sovet dårlig eller spist lite. Stress er også en vanlig trigger for anfall, og den kan være vanskelig å kontrollere.

Hvis man noterer hva man gjorde tidligere på dagen, får man oversikt over mulige grunner til at anfallet kom akkurat under trening. Kanskje vil du se at hver gang du trener uten å ha spist eller sovet tilstrekkelig, får du anfall. Da kan du sette inn et konkret tiltak. Det kan for eksempel være at du legger inn et lett måltid en viss tid før trening, eller legger deg en time tidligere om kvelden. Noen prøver å rette på alle disse omkringliggende faktorene, og får anfall likevel. Da er du kanskje en del av den lille gruppen hvor fysisk aktivitet kan utløse anfall. Barfoed Hauge kan berolige med at sjansen likevel er stor for at du kan drive med en annen aktivitet, eller at du kan tilpasse og trene deg opp til den aktiviteten du pleier å få anfall av. Da er det lurt å søke hjelp av en fysioterapeut.

Legg listen passe høyt
Folkehelseinstituttet har egne anbefalinger for fysisk aktivitet. De mener barn bør være aktive minst én time hver dag. For voksne gjelder to og en halv time hver uke, og da skal man helst ha moderat intensitet eller mer. Moderat intensitet tilsvarer rask gange.
– Vi ser fra nyere studier at mange med epilepsi foretrekker lettere aktivitet enn dette. Litt aktivitet er bedre enn ingen, og hvis du heller vil gå en rolig tur, leke med barn eller en hund, jobbe i hagen eller gjøre pilates – ja, da får du også helsegevinst, sier Barfoed Hauge.

Aktivitet med lett intensitet kan forebygge for eksempel demens og depresjon.

All aktivitet er altså bra, og du får enda flere fordeler hvis du hever intensiteten. Når vi produserer melkesyre, slik vi gjør under trening, skiller vi også ut et stoff i hjernen som har fått kallenavnet «hjernens gjødsel». Dette er supert for hippocampus, en liten hjernestruktur som hjelper deg å huske og lære nye ting. Derfor er det lurt å trene når du skal lære noe nytt.

Barfoed Hauge forteller at vi kan oppnå samme effekt også i roligere aktiviteter hvis de også er komplekse.
– Det kan være dans, koordinasjonsøvelser eller yoga. Derfor er det lurt å danse litt salsa før man skal ha eksamen. Og under og etterpå, ler Barfoed Hauge.

Noen sverger til høy intensitet. Hvis du driver aktivt med en idrett er det ganske kjedelig dersom anfallene ødelegger for deg i tide og utide.
– En pasient kan for eksempel si til meg at “Jeg liker å løpe, men jeg får alltid et anfall på slutten av økten”, sier Barfoed Hauge. – Da spør jeg hva den personen gjør på slutten av økten. Hvis svaret er en spurt, så foreslår jeg å flytte den spurten til midten av økten. Det er nemlig en del som ikke tåler så godt overgangen mellom høy og lav intensitet. Da kan anfallene komme i overgangen til hvile, for eksempel i garderoben rett etter trening.

Dette kan man, ifølge Barfoed Hauge, løse ved å trene på en måte som egentlig er bra for alle kropper. Det gjelder å varme opp, og å trappe aktiviteten gradvis ned mot slutten. Da oppnår man en myk overgang til hvile, og det Barfoed Hauge kaller “garderobeanfall” uteblir ofte.

Gjør noe som er så gøy at du ikke slutter
Motivasjon er viktig for å få en aktiv livsstil.
– Det finnes indre og ytre motivasjon. Den indre motivasjonen er best over tid, sier Barfoed Hauge. – Den indre motivasjonen handler om hva du blir glad av å gjøre og hva som er viktig for deg.
Ytre motivasjon kan for eksempel være å hige etter sommerkroppen når våren kommer. Denne motivasjonen kommer gjerne fra andre, kanskje media, og forsvinner ofte uten at du rekker å se noe til verken sommeren eller sommerkroppen. Ytre motivasjon er ofte mer forbigående. Men det er fint at ytre motivasjon kan gå over til indre motivasjon.

– Hvis man ikke trener i det hele tatt, så har man kanskje ikke noen iboende motivasjon for å gjøre det heller. Da kan man starte med å hente motivasjonen utenfra, sier Barfoed Hauge.

Det er heldigvis mye som kan gi ytre motivasjon. Det kan være kunnskap, for eksempel om alle helsegevinstene du har lest om i denne saken. Eller det kan være å trene frem mot en konkurranse eller spesiell begivenhet. Klarer du å for eksempel tenke at “trening er bra for min psykiske og fysiske helse”, ja, så ser du kanskje en verdi og en motivasjon for å teste det ut også. I starten vil det i så fall være ytre motivasjon. Når du derimot har holdt på en stund, kan du kanskje kjenne at det gir deg bedre konsentrasjon, bedre kondis eller rett og slett bare at det er gøy! Da har du fått en indre motivasjon. For å komme dit, kan du også bruke knep som gjør veien litt lettere. Har du planlagt en joggetur, men synes at sofaen er mer fristende? Kanskje er du til og med litt redd for at du skal forverre formen eller få et anfall.

– Sett deg et lavt og realistisk mål. Du kan for eksempel bestemme deg for å jogge fem minutter og gå resten. Kanskje blir det mye mer jogging når løpeskoene først er på, eller kanskje følger du faktisk femminuttersplanen.

Det trenger selvsagt ikke handle om jogging. Femminutterstrikset fungerer like bra på dans, yoga, hagearbeid eller karate. Finner du en treningskompis, kan det både motivere og forplikte. Nå må man bare huske å gjøre det med litt avstand på grunn av smittevern. Og hvis situasjonen gjør at du ikke kommer deg så mye ut, så ligger den digitale treningsverdenen for dine føtter. Det finnes utallige apper og videoer med guidet trening som kan hjelpe deg på vei. Så enten du gjør det ved hjelp av nett eller kaster deg ut i den virkelige verden, så er det bare å begynne å utforske! Med mål om å finne din egen favorittaktivitet.

(Artikkelen er hentet fra EpilepsiNytt 2/20)