Ingen sykkelstøtte men mye annen støtte
Familien på tre har møtt flere varmhjertede og rause personer på sin ferd. To av dem var et par som lot Løvliene overnatte i deres hytte uten å ta betaling. Paret mente de så trøtte og slitne ut. De ble kjørt til butikken, fikk låne dusjen og kunne boltre seg i hagen. Så i Danmark fikk de skyss av en trailersjåfør et stykke og hjelp av hans kone da de mistet en sekk med epilepsimedisiner. Mange familien har møtt er helt sjokkert over at de har syklet helt fra Norge.
Da familien ankom Langesund med fergen brast Hanne sammen i gråt.
– Jeg var lettet fordi turen tok slutt og stolt over at vi har syklet hele ruten uten å ville gi opp, forklarer hun.
Hanne hadde aldri trodd de skulle få inn på mye på innsamlingsaksjonen som det til slutt ble. De har delt innsamlingsaksjonen på Facebook, venner og familie har bidratt og delt.
– Vi har brukt oss selv mye, det er nok viktig å fortelle åpent at man har epilepsi. Det hjelper nok også at vi gir utfordringer og oppdateringer underveis. Spørsmål om epilepsi og Epilepsiforbundet gjør at diagnosen blir mer kjent.
Hannes beste tips til sykkeltur er å «bare sette deg på sykkelen og ikke hindre deg i å gjøre det du har lyst til». Hilde sverger til planlegging, hvis ikke kan en gå på en ordentlig smell.
På spørsmål om hvor neste tur bærer sier Hanne:
– Norge på langs! Fra nordkapp og ned. Hilde ler og presenterer et mer realistisk reisemål: Telemark, et langt fylke med en del stigninger. Men det er bare tanker så langt. Nå går de barer rundt og smiler over at turen er tilbakelagt.
